Og så får jeg vite, på facebook, at ei jente jeg kjenner (men ikke veldig godt) og likte er død. I bilulykke. For det første ble jeg veldig trist. For det andre ville jeg finne ut mer om denne bilulykken. Det var så godt som umulig, det er selvfølgelig fordi avisene ikke får navn på ofrene i bilulykker. Det eneste jeg kan finne er et eventuelt "kvinne(18)" og overraskende nok (kanskje ikke) så er det en del attenåringer som omkommer i bilulykker i dette landet. For det tredje ble jeg litt irritert på a) hun som hadde det som status på facebook at "hvil i fred" og sånn, og hadde skifta profilbilde til et av de to. Og b) de som hadde skrevet "hvil i fred, jeg skal aldri glemme deg" og sånne ord som føles tomme på veggen hennes. Det er godt ment, men det føles fort sosialpornografisk, på en måte. Og litt som om folk må vise at de er lei seg, for liksom å være bra nok, eller noe. Og dessuten ville jeg vel egentlig ikke vite det på den måten. Ikke at jeg vet hvordan jeg skulle fått vite det ellers, ettersom denne jenta ikke var noen jeg kjente veldig godt.
Jeg sitter igjen med et par tanker:
* Jeg vil ikke ha en minneside på facebook hvis jeg dør for tidlig. Jeg vil at min kjære skal gå inn og slette alle mine profiler på alle sosiale nettsteder, sånn at de som vil vise sin sympati kan komme i begravelsen istedet for å skrive noen tomme ord på en vegg hvor ingen vil se de.
* Jeg vil ikke skrive på veggen til jenta, for om noen ting, så ville jeg gått i begravelsen. Og for hennes del så spiller det jo liten rolle om jeg sørger for meg selv her i sofaen med rennende nese, eller om jeg skriver noe på en profil hun aldri skal bruke igjen.
Når jeg tenker etter, er jeg sikkert ikke noe bedre selv, jeg har viet en hel blogpost til hvor irritert jeg er...
1 kommentar:
Hei! Først og fremst vil jeg si at jeg liker bloggen din veldig godt og at jeg er glad for at du er tilbake!
Jeg forstår veldig godt det du sier om at du vil at din kjære skal slette dine profiler. Men jeg synes at det med å minnes avdøde på Facebook/andre steder på nettet hjelper for mange. Man har et slags fellesskap der alle forstår og man ikke trenger å si så mye. Jeg er selv medlem i en minnegruppe for en avdød venninne. Familien hennes setter stor pris på hver gang noen skriver noe der, selv om det ikke er så ofte lenger ettersom det er noen år siden hun døde. Og jeg synes selv at det er fint å ha et sted å skrive det hvis jeg har drømt om henne eller savner henne ekstra mye. Rett og slett fordi de fleste andre går videre fort og ville syntes at det var rart om jeg sendte en melding og fortalte om hvor mye jeg savner venninnen min akkurat nå. På denne siden kan folk velge om de vil lese eller ikke, og vi kan minnes venninnen vår på vår egen måte.
Det er selvfølgelig lov å ha egne meninger, jeg ville bare si min :)
Legg inn en kommentar