Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten

Jeg har lest den rareste boka.
Jeg plukka den opp i "nettopp innkommet"-hylla på biblioteket. Grunnen til at jeg tok den opp i det heletatt er at den er gul. Veldig gul. Med hvit skrift. (drømmejobben min er å designe bokomslag, så det å plukke opp bøker som er fine å se på er helt naturlig)

"Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten" av Bjarte Arneson er en interaktiv roman. Jeg husker ikke forrige gang jeg leste en interaktiv roman. Det var en grøsserne-bok med noen gutter som skulle utforske et spøkelseshus eller noe. En interaktiv roman fungerer sånn at du leser et stykke og blir så konfrontert med et valg. Hvert av valgene fører deg til et annet sted i boka, hvor historien fortsetter.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten starter i det øyeblikket foreldrene til hovedpersonen finner ut at de skal ha barn. Det første valget får du allerede på side 9. Her kaster foreldrene kron og mynt om en viktig avgjørelse. Du kaster selv kron og mynt, og fortsetter enten på side 17 eller side 35.

I løpet av historien blir du konfrontert med flere valg. De fleste av de virker ganske ubetydelige, mens andre er fryktelig vanskelige. Alle valgene fører historien videre i en helt annen rettning enn om du velger å gjøre noe annet. Noen ganger ender historien godt, andre ganger ikke fult så godt.

Det historiene har til felles, bortsett fra hovedpersonene, er at alle får deg til å tenke over hvor små valg det skal til for å forandre livet fullstendig. Jeg har tenkt mye på teorien om parallelle virkeligheter. Kron-og-mynt-valget bestemmer om hovedpersonen får navnet Jørn eller Torgeir. Det er den samme fyren, men i det ene universet heter han Torgeir, og i det andre heter han Jørn. Jeg tror jeg har lest alle historiene nå, men jeg er neimen ikke helt sikker. Ganske spesiellt.

Det har fått meg til å tenke litt over valgene jeg har tatt selv.
Hvis jeg i januar 2004 hadde vært mitt vante (pysete) jeg, istedet for å benytte meg av den plutselige, freidige handlekraften som kom over meg den gangen, ville livet mitt vært helt annerledes. I et parallelt univers, finnes det ei jente med mitt utseende og mitt navn som har helt andre venner, en helt annen familie enn det jeg har nå. Det er det denne boka skal få deg til å tenke over. Hvilke valg har du tatt som har fått livet ditt til å slå inn på en annen gren av virkeligheten?

Bare en logo

Hvis du har uttalt det der uironisk noen gang, så tror jeg at jeg hater deg.
Det er ingen ting som heter "bare" en logo.

En logo er så mye mer enn noen bokstaver, et par farger og kanskje et symbol. En logo skal selge noe, være lett gjenkjennelig og fungere på mange (helst alle) flater.

Norges KFUK/KFUM fikk ny logo i 2015. Dette er andre gang forbundet har fått ny logo siden jeg ble mendlem. Forrige gang var i...2007(?). Da var det veldig mye bråk rundt løsningen. Jeg husker at jeg var litt frustrert selv.

For det første må vi ta i betraktning at KFUK/KFUM en gang var to separate foreninger. KFUK hadde den blå trekanten, og KFUM hadde den røde. Når man slo sammen de to foreningene lagde man denne logoen:

Norges KFUK/KFUMs logo fram til 2007

Så det er kanskje ikke så rart at vi (spesielt jentene) ble frustrert over den nye logoen.

Norges KFUK/KFUMs logo fra 2007

Tanken på at vi jentene står bakom og er tynnere og mindre synlige enn mannfolkene er frustrerende. For ikke å snakke om at designeren hadde gjort blåfargen mye lysere. Mer feminin. Noe av det spennende med den gamle logoen, er jo at det er den blå trekanten som kom fra KFUK og den røde som kom fra KFUM, stikk i strid med hva forutintattheten sier oss. Så forbundet har slitt med denne logoen i åtte år. Den blåfargen er ganske vanskelig å jobbe med.

Norges KFUK/KFUMs nye logo

I sommer kom altså den aller nyeste logoen. Det første jeg tenkte var "hæ?" For ved første øyekast er den ikke veldig sofistikert. Så lasta jeg ned resten av designprogrammet.

Vi har fått en litt mørkere blåfarge, det røde og det blå feltet er like store og det ser veldig mye mer moderne ut. Problemet med den første logoen er at det ikke ser ut som det er én organisasjon. Og det var det jo i utgangspunktet heller ikke. Det var nok det de ønska å gjøre noe med i 2007.

"Men det der kunne jeg også kommet på" Sier mange om mye kreativt, fra logoer til moderne kunst. Joa, kanskje, men det var ikke du som kom på det, var det vel? De som kommer med uttalelser av denne typen, vet som regel ikke at en logo er mer enn en logo.

Hvis du slenger opp en logo og sier deg ferdig, blir det lite helhet. Å lage en god logo tar tid. Masse tid. Jeg gjorde to logooppgaver mens jeg gikk på NKH. Ingen av mine to kommer i nærheten av denne. Selvfølgelig ikke. Begge brukte vi tre-fire uker på. I andreåret hadde vi en egen oppgave som gikk på å lage videre designprogram og -manual på logoen vi hadde laget ferdig to uker før. Denne oppgaven fikk vi tre uker på. Det er ganske mange arbeidstimer tilsammen, foråsidetsånn. Og flere kilo med skissepapir (hvis du er som meg, og tenker best med blyant i hånda, ikke gjennom skjermen). Proffesjonelle designere og -studioer bruker mye mer tid, og tenker mye mer over det de gjør enn det jeg gjorde i de to oppgavene. Så må de også forholde seg til kunder, da.

Designprogrammet som er utvikla til denne nye logoen gjør at den trår fram og viser seg fra sin beste side. Som støtteformer og generell dekor, brukes former som kan lages av trekanter ved å bruke et grid.

Det jeg har mest lyst til å benytte meg av, er muligheten til å legge bilder inni disse formene.
Gøy.

I tillegg er det selvfølgelig andre rettningslinjer og regler, som fonter og farger, som vil gjøre at man vil kunne se at alt som kommer fra forbundet kommer fra forbundet. Fordi trekanten - logoen går igjen over alt.

Neste gang noen okker seg over hvor mye penger en eller annen bedrift har brukt på "bare" en logo ("...Som fjortenåringen min kunne gjort mye bedre, hun er så flink på data"). Så kan du stønne høylytt sammen med meg.

Å lande på riktig hylle

En gang på våren i 2013, lå jeg i fosterstilling på sofaen med et angstanfall som følge av eksamensstress og mindreverdighetsfølelser. Det var en stund siden sist, så anfallet var veldig intenst. I det ene øyeblikket satt jeg der og leste til eksamen og prøvde å finne opp/ned på Sence of coherence, heterosentisitet og barnevernsarbeid, i det neste så jeg på Karen Kavett og grein fordi jeg hadde havna på feil hylle. (JEG *hikst* VIL *hikst* IKKE *hikst* BLI *hikst* LÆRER!) Til slutt lå jeg altså i fosterstilling og konsentrerte meg om å puste. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg søkt grafisk design på (den gangen) Norges Kreative Fagskole. Jeg følte meg litt bedre, men var livredd for hva jeg hadde gjort. Pendle i to år? Enn om det å studere Grafisk design var like vanskelig som å studere ungdomskunnskap? Privatskole er dyrt. Kom jeg atter en gang til å ende opp i fosterstilling med tanker om at jeg for alltid, helt ufaglært, var dømt til å gå på NAV eller sitte i kassa på Rema? For det jeg var redd for, var ikke å ikke få jobb når jeg var ferdig, men å ikke klare å bli ferdig.

Den teoretiske siden av det å studere hadde knekt meg. Igjen. To år med praktisk/estetiske fag og passelig gode karakterer som følge av at jeg faktisk er god til det praktisk/estetiske hadde gjort meg overmodig. Ungdomskunnskap kunne umulig være så innmari mye vanskeligere enn kunst og håndverk? Og jeg ville jo jobbe med ungdom. Jeg skulle bli lærer.

Nå er jeg ferdig på Norges Kreative Høyskole (ikke at jeg egentlig forstår hvorfor det er så innmari mye kulere å være høyskole enn å være fagskole) og jeg fikk langt bedre karakterer enn jeg fikk på ungdomskunnskap, foråsidetsånn. Og jeg sliter med å skaffe jobb.

I høst var jeg og mannfolket så heldige at vi fikk lov til å være med å starte TenSing. Det er en del av konfirmantopplegget til menigheten, men vi håper at vi skal kunne åpne det og utvikle et ungdomsmiljø som favner litt videre enn konfirmant- og ledertreningsarbeidet. Jeg _elsker_ å jobbe med ungdom. Jeg _elsker_ TenSing. Og i går, da vi lærte bort enkelt sanganlegg til de ungdomslederne som skal ha teknikk som hovedoppgave, innså jeg hvor mye jeg har savna å jobbe (firvillig) med ungdom. Og følelsen av å ha gjort noe dumt kom tilbake. Har jeg havna på feil hylle (igjen)?

Det jeg innser er at jeg aldri ville bli lærer. Jeg ville bli ungdomsarbeider - for eksempel innen menighetsarbeid, eller allerhelst i KFUK/KFUM. (det TRENGER jo ikke være frivillig, liksom) Begge deler ville vært fint, egentlig. Men halve den voksne delen av familien min er utdanna lærere. Så...

I hodet mitt går det altså sjelden mer enn to og et halvt år mellom identitetskrisene.
Heldigvis (både for meg og omgivelsene) har jeg litt mer kontroll på egen psyke nå enn jeg hadde for to og et halvt år siden. Beviset er at jeg i dag ikke har ligget i fosterstilling med angst til langt over ørene.

Hvor går veien videre? Jeg aner ikke. Drømmejobben er fremdeles grafisk designer. Jeg blir vel sånn som mannfolket. Han er "programmer by day, musician by night". Jeg kan være grafisk designer på dagtid, frivillig ungdomsarbeider på kveldstid.

Mennesker er ikke bare én ting. Det ville vært kjedelig. Men vi kan ikke jobbe fulltid med mer enn en ting. Jeg har sett mang en menighetspedagog bli utbrendte som følge av 50% stilling (som gjerne blir 75%) som lærer og 50% stilling (100%) som menighetspedagog. Det kan hende at å gjøre hobbyen til jobben sin ikke alltid er den beste ideen i verden. (dette er dessuten litt av moralen i Ghibli-filmen "Kikis budservice" - den er absolutt verdt å se)

Glam-planning?

Alt skal liksom være så innmari "glam" nå for tiden. Jeg dompa borti "glam-planning" i desember. Eller...det kan ha vært slutten av november.
Det går ut på å pynte opp "syvendesansen" sin. Eller planleggeren sin, altså. Jeg husker ikke lenger hvor jeg oppdaga det, men det må ha vært en eller annen youtuber. Det er så mange ting som kommer derfra. Hvis man driver med glam-planning prøver man å få hver uke i planleggeren til å se så pen ut som mulig. Her kan man ta frem scrappeevnene sine.

Den mest populære glam-planneren er Erin Condren-planleggeren. Den koster flesk ($50 pluss frakt), og hvis man vil kjøpe litt ekstra pynt og sånn, koster det enda litt mer. Og så kommer tollen oppå der igjen. Hvis du søker etter "Erin Condren stickers" på Etsy finner du sånn ca tusen produkter. Det går i klistremerker som passer inn i de enkelte rutene for eksempel. Noen av disse klistremerkene er funksjonelle: skjekklister med firkanter til å huke av når du har fiksa det som står der, for eksempel. Det er også påminnere: "hvor mange glass vann har du drukket i dag?" (nå vet jo vi opplyste mennesker at man kun skal drikke vann når man er tørst. Ti glass vann om dagen er ikke ideellt for alle). Noen har lagt opp en styrketreningsutfordring og laget et klistremerke pr. dag innen utfordringen. (den første dagen skal man ta tre situps, den neste dagen fem, osv.)

Jeg tror ikke jeg er den eneste som aldri har klart å faktisk bruke en sånn planlegger i et helt år. Men jeg har aldri prøvd å bruke den som et slags kunstprosjekt. Tanken min er at hvis jeg får hver uke til å se pen ut og har brukt tid på det, så kan det hende at jeg faktisk husker det jeg har skrevet inn der også.
Økonomen (mannfolket) sa at jeg ikke hadde råd til å kjøpe en planlegger til femti dollar som jeg ikke viste om jeg ville få bruk for en gang. Så jeg følte meg litt motløs. Helt til det slo meg at jeg er designer, for pokker! Jeg kan jo lage min egen. Bokbinding har jeg lært meg for en stund siden, jeg kan InDesign og resten finner jeg ut av etterhvert.

Nå vet ikke jeg hva som er praktisk og hva som ikke er det, så jeg bestemte meg for å ta utgangspunkt i et vanlig spread fra den berømte Erin Condren-planleggeren. Ettersom dette er store greier, fant jeg mange bilder av ukesspreads på nettet. Jeg stjal samvittighetsløst layouten og formatet, men gjorde den litt mindre, sånn at et spread kommer inn på ett A4-ark. Jeg ville skrive ut på hjemmeskriveren (måtte kjøpe ny, den gamle viste seg å være defekt); trykkerier er dyre. Hver måned har fått hver sin hovedfarge og støttefarge. Og planleggeren som helhet har fått tre forskjellige fonter som har hver sin funksjon.
Det er fint å få litt designpraksis også, selv om det bare er for min egen del. Når jeg tenker meg om er det ikke noe "bare" i for min egen del, egentlig.

Sånn ser planleggeren ut. Strikken satte jeg på i ettertid, da jeg fant ut at det var lurt

Klistremerkene som det er mulig å kjøpe er selvfølgelig for store for planleggeren min, men det er ingen hindring. Det er enkelte som er nedlastbare som man skal printe selv på klistremerkeark. Og som jeg sa er jeg blitt ganske god på InDesign, så å forminske slik at det passer til størrelsen jeg har laget er ikke spesielt vanskelig. Og så kan jeg lage klistremerker selv.

Et ukesspread

Jeg brukte ganske mye tid på å lage planleggeren min. (men jeg er arbeidsledig...unnskyld...arbeidssøkende, så tid har jeg ganske mye av) Og lærte noe nytt underveis! InDesign kan lage .pdf'er som er sånn at det bare er å brette, så blir det et hefte. Når jeg syr bøker, bruker jeg signaturer på fire og fire ark. En signatur er altså på seksten sider. (brett fire ark i to som et hefte og tell selv) Så antallet sider på gå opp i seksten, hvis ikke legger ID til hvite sider bakerst for å få det til å gå opp.
Dette er knowhow jeg gjerne skulle tilegna meg så tidlig som Tema13 på NKH! (Tema 13 var den første oppgaven i andreåret) For ikke å snakke om på magasinoppgaven. Det kunne ha spart meg _masse_ hodebry og tid.

Jeg har bursdag denne uka, så et bilde av megselv føltes helt riktig.

Det kommer ingen "plan with me"-video fra meg med det første. Av flere grunner. Først og fremst er jeg ikke spesielt keen på at hele verden skal se hva jeg skal gjøre den kommende uka.
Men jeg skal sifra når jeg vet hvordan dette går i 2016.

Har allerede kommet på flere punkter til forbedring til neste år.

Godt nytt år, forresten!