Man blir vant til å stå opp klokka, halv seks for å rekke bussen litt over seks. Man blir vant til å lage matpakke kvelden i forveien (det burde man egentlig gjøre uansett). Man blir til og med vant til å sminke seg på toget. Det er vanskeligere å bli vant til følelsen av plutselig å være i Oslo.
Togturen er ikke det rare. Å finne vindusplass for seg selv på halv sju-toget er somregel enkelt; det er bare å gå langt vekk fra stasjonsbygningen. Vel på toget er det masse å gjøre. Foruten frokost og sminke, skal man også strikke litt, kanskje lese litt, både pensum og annet. Kanskje ligger man litt bak med noe man skulle ha gjort. Da er det fram med A3-blokka og den halvmeterlange linjalen. Da er det ihvertfall ingen som kommer å setter seg vedsidenav en.
Vel fremme i Oslo, skal man bevege seg fra OsloS, opp Karl Johan og til skolen. Det tok meg ikke lang tid å bli like effektiv som alle de andre pendlerne. Fra jetnbanetorget trenger du slett ikke vente på grønt lys. Klokka kvart på åtte er det bare trikken som kjører der uansett, og den skal stoppe der uansett for å slippe på folk. Strømmen av mennesker opp Karl Johan går samme veien som meg her morgen. Ingen samme som ser seg rundt. Vi er alle bare på vei et sted. Men det føles som en folkevandring. De første par ukene så jeg meg rundt. Men det er grenser for hva man kan se så tidlig når det er så kaldt.
Vel fremme på skolen må så godt som alle dører åpnes med nøkkelkort.
