8. mars

Hvert år den åttende mars dukker spørsmålet opp:
Trenger vi kvinnedagen? Har den ikke utspilt sin rolle?


Det er en veldig vestlig tankegang, er det ikke?




Det er ingen tvil om at kvinner her i vesten er betraktelig mer likestilte (heldivis for meg) enn andre steder i verden. Men feminisme har en verdi i vesten også.

Jeg snakker ikke om at vi her i Norge har veldig stor forskjell i lønninger for likt arbeid mellom kjønnene. Det vet jeg veldig lite om, faktisk. I enkelte stater i USA er forskjellen så heftig som at kvinner tjener 77% av det en mann tjener for likt arbeid. Jeg snakker om de tingene vi som damer opplever her i vesten, som virker trivielle i forhold til eksemplet over, men som er med på å normalisere diskriminering av kvinner. Hverdagssjåvinisme, om du vil.
En liste over sånne småting:

1.

Virkelig? Med en gang de kommer ut skal altså jenter indoktrineres til å hate kroppen sin, mens gutters selvtillit skal boostes.


2.
For et par år siden var jeg og Mannfolket i London. En av kveldene satt vi på en resturant, som man jo gjerne gjør. Jeg hadde bestilt en øl og Mannfolket en brus. En annen kelner enn hun som hadde tatt opp bestillingen kom med drikken og satte ølen foran Mannfolket. Helt automatisk. For hvis det er en øl og en brus, skal ølen til mannen. Tydeligvis.

3.
Samme skjorta, samme merke. Markedsført for menn til venstre og for kvinner til høyre.


4.
Hvis noe trengs å hamres eller skrus spør man mannen. Hjemme hos meg spør mannen meg.

5.
Jeg kjenner en som er pappa til et tvillingpar. Når han er ute med de og storesøstra deres, hender det han får kommentarer om at han er så flink "barnevakt" og "at du tør å være ute med de alle tre helt alene!". Hvis det var meg, ville jeg ikke fått en eneste kommentar.

6.
Mannlige voldtektsoffere blir ledd av.

7.
Menn som strikker er en sensasjon.


8.
Men morgenbladet kommer med denne anmeldelsen på strikkebøker.

9.
Catcalling.

10.
Jeg opplever det å ikke ha vært utsatt for catcalling som et nederlag. Selv om jeg intelektuelt sett vet at det ville vært veldig ubehagelig og nedverdigende.

11.


12.
Ikke en gang jeg tok denne ved første forsøk:
"en gutt og pappaen hans havner i en bilulykke. Pappaens liv står ikke til å redde, men sønnen blir sendt til sykehus. Legen utbryter "men dette er jo min sønn!" når han blir trilla inn på akutten. (hvordan kan dette ha seg?)"
Jeg skjemmes.

13.
På "opera hele landet"-helga kom prosjektlederen med følgende uttalelse: "ja, vi har ikke bestemt hva dere skal ha på dere på konserten enda, jeg vet at spesiellt damene allerede lurer på dette." Midten av koret lo. Jeg så ikke et eneste smil blandt altene rundt meg.

Disse tingene er jo stort sett ganske trivielle, men de viser en tendens jeg skremmes av. Vi damer er lette å avfeie, og vi burde holde oss til de tingene vi kan mest om (strikking, matlaging), ta alle kommentarer som komplimenter og generelt underkaste oss i hverdagslivet. Det vi merker her, er at disse stereotypiene skader menn også. Menn som lager mat, tar oppvasken og tør å kjøpe tamponger blir kalt tøfler. Mannlige frisører blir avfeid som homofile. Jeg er redd for at Guttungen skal vokse opp i en verden hvor han ikke kan velge den veien han ønsker, i frykt for å bli sett på som lite maskulin.

Important jewlery

Musearm

85% av befolkningen er høyrehendte. Jeg er intet unntak.

Og som en person som bruker hendene til alt, ble jeg akutt klar over hvor vanskelig det er å leve uten min høyre hånd. 

Jeg har ikke mista den. Den er der. Men akkurat nå er den ubrukelig. Det er også, i større eller mindre grad, håndleddet og armen også.

Musearm, heter det. Og jeg er i ferd med å bli gal. Jeg oppdaga det da jeg skulle filme en video. Jeg bruker jo å drikke te i alle videoene mine. Denne gangen klarte jeg ikke å holde koppen. Fingrene mine skalv og gjorde vondt. Jeg måtte bare sette fra meg koppen.

Filminga var ferdig og jeg skulle sette meg ned å redigere. Det er det bare å la være å gjøre. 

Andre ting det bare er å la være å gjøre er: 

-strikking

-maling

-tegning

-telefontrykking

-all PC-bruk, egentlig

Jeg prøvde å spille litt bass, tenkte at jeg bruker jo høyrearmen bare til å slå an strengene...vondt verre.

"Musearm er ikke et strengt medisinsk definert syndrom. Begrepet inkluderer alle plager som kan forekomme i forbindelse med gjentatte anstrengelser av muskler, sener, nerver og leddbånd.

Vanlige områder som rammes er skuldre, armer, håndledd og hender." (helsenett.no)

Jeg er med andre ord et perfekt eksempel.

Stahet er også en ting. Så her sitter jeg og skriver, selv om skuldra gjør vondt. Skal slutte nå.

Noen som har forslag til hva jeg skal gjøre hele dagen nå? Annet enn å gå tur og se på TV, for det er de to tingene jeg har gjort de siste fire dagene.

Opera hele landet

I april skal jeg stå på scenen i operaen.
Ja, du leste riktig. Operaen. I Oslo.

Norges korforbund arrangerer prosjektet "opera hele landet" som jeg meldte meg på sporenstreks da jeg leste om det. Og det er utrolig hvor glad jeg er for at jeg gjorde det!
I helga var det andre øvingshelg, denne gangen med alle de sjuhundreognoe sangerene. Samfunnssalen ved sentrum scene i Oslo var breddfull. Dirigenten stod på tre paller satt oppå hverandre, og de helt bakerst kunne likevel ikke se han skikkelig. Jeg elsker å synge i store kor. Og som tensingdirigent har jeg også erfart at jeg elsker å dirigere store kor, så jeg tror dirigenten kosa seg like mye som koristene.

For å ta bilde av hele koret må man bruke vidvinkel eller panoramafunksjon.

Jeg har aldri sunget opera før. Det er ikke blandt sjangrene som har vært dekket av noe kor jeg har sunget i. Det har vært mengder av messer, men aldri Carmen. Veldig mye gospel, men ingen Turandot. Så jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Jeg visste jo at det er fin musikk, men har alltid sett på opera som noe gammeldags og kanskje til og med litt traust. Men det finnes ingen messe hvor jeg får lov til å synge følgende strofe: "Han  spiller hasard! "Er uoppdragen! Svarer mutt. Og aldri kysser han på hånden. Er frimurer, tror jeg, drikker bare rødvin, ja, og knapt nok det" ikke i gospel heller, når jeg tenker over det.

Det er vanskelig å ta bilder av seg selv i denne situasjonen. Man skal liksom synge. Så jeg tok en liten videosnutt. Min egen synging i denne videoen er desverre så som så, foråsidetsånn. Stoffet er vanskelig nok når man bare har dirigent og noter å holde styr på, legg til filming og dermed en hånd mindre.... Men morro er det lell.

Ting tar så lang tid som de tar.

Fra nå av deler jeg videoene mine her og. Så kan de som ikke er på youtube også se at de kommer...

Videoblogging

Det året jeg hadde mammapermisjon fra studiene etter at guttungen ble født oppdaga jeg masse nye ting. Det starta med musikkvideoen til "wizard love" fra høsten 2011 med bandet Heyhihello og Tessa Violet.



Den er fremdeles en av mine favoritt-indiesanger. Lagt ut på Tessas youtubekanal. Jeg gjorde youtubetingen og fant ut at Tessa er en videoblogger. Jeg trodde den gangen at videoblogging var en fjortisjentegreie. (takk skal dere ha, Torsdag kveld fra Nydalen), men det er det ikke. Etter å ha bingewatcha alle videoene til Vlogbrothers, Tessa, Charlie og Shawna mens jeg amma og kosa baby, var jeg kjempeklar for å begynne med dette kule selv. Men det tok litt tid før jeg fikk begynt. Jeg vet jo at ingen er kjempegode til dette eller har kjempeflott utstyr fra første sekund. Det gjelder alle ferdigheter. Ingen er kjempeflinke fra begynnelsen av. Noen har anlegg for noe, men det vil likevel ta tid å bli virkelig flink til noe. Men jeg er som kjent ganske redd for å feile. Det har bitt bedre de siste fire årene, men jeg er likevel fremdeles ganske redd for å feile.
Jeg har nå 124 videoer som tilsammen er blitt sett 14 041 ganger og 126 abonnenter. Sistnevnte tall er jeg ikke sikker på hvordan ble såpass høyt (relativt sett, jeg har ikke sagt "abonner på meg, værsåsnill" noen gang).
Min første videoblogvideo er publisert 12. november 2012 og har i skrivende stund 36 views. Ikke se den, den suger. Kanskje ikke så veldig i forhold til at det er den første videoen jeg lagde noengang, men se heller de nyeste videoene mine. Ikke bare har de større produksjonsverdi, lagd med bedre utsyr, men jeg er generellt blitt flinkere både til å være foran kameraet og til å redigere. Det tok bare litt tid å finne formen. Hvis jeg ser tilbake på de, føler at jeg begynte å finne formen for halvannet/to år siden.

Redigeringa var det jeg så minst fram til da jeg begynte å vlogge. Men etterhvert som jeg ble mer fortrolig med de enkleste aspektene ved programvaren, begynte jeg å virkelig like å redigere. Alle adobe-programmene er veldig gode til hvert sitt bruk, men de har mange av de samme snarveiene til mange av de samme verktøyene. Det er lettere å lære seg illustrator når du først kan litt photoshop. Jeg liker at Premiere kan gjøre alt jeg tenker at det kan gjøre. Og det finnes så innmari mange resurser der ute som mer enn gjerne lærer meg det jeg trenger å vite hvis jeg vil gjøre noe jeg ikke vet hvordan gjøres.
Nå liker jeg å redigere. Jeg liker å få videoen til å flyte pent, både i bilde og lyd. Jeg liker å lage videoer med time remapping (kanskje litt for mye).

Men det jeg liker best ved youtube, er at selv når man får i gjennomsnitt 44 views (jeg har trukket fra viewsene på min mest sette video, fordi det trekker det kunstig mye opp), kan man få hyggelige kommentarer (jeg har fremdeles ikke opplevd å få noe hat i kommentarfeltet, bank i bordet) og få en og annen internettvenn fra andre sida av jorda.

Dette er min mest sette video(8520 views):

Jeg har lyst til å skrive noe om det å være arbeidsledig. (unnskyld. - arbeidssøkende)

Men ord blir fattige. Det føles som syting; og jeg har prøvd å la være å syte.

Jeg er blitt veldig apatisk. Dette skjer i bølger. I perioder er jeg kjempeaktiv, maler en hel masse, rydder i leiligheten og gjør alt som er fornuftig.
I andre perioder ligger jeg på sofaen og ser youtubevideoer. Og været. I dag er det veldig fint, men jeg har ikke handlekraft til å gå ut. Etterhvert som sola kommer høyere, siger jeg lenger ned i sofaen for ikke å få den i øynene (vi har et digert, østvendt stuevindu). Hvis det ikke hadde vært for at mannfolket ikke har lappen og det dermed faller på meg å få guttungen på barnehagen (og mannfolket på jobb i samme slengen), ville jeg ikke stått opp i det heletatt.

Jeg er ikke lat. Når jeg har en mening, når det jeg gjør føles nyttig, er jeg kjempeeffektiv og ikke redd for å ta i et tak i det heletatt. Å ha mye å gjøre gjør meg godt. Mens jeg gikk på NKH var det sjelden tid til å bli apatisk over flere dager. Det skjedde noe hele tida.

Jeg har aldri følt meg så nytteløs som jeg har gjort de siste sju månedene.

Da jeg helga for snart to uker siden var med noen av tensinglederene våre på vinterfestival i Larvik, innså jeg hvor kjedelig det kan være å være med som leder. Jeg skulle ikke på noe seminar, og foredraget for ledere var mye kortere enn deltakerenes seminarer. Nå var også de seks ungdommene jeg hadde med meg nærmest kjedelig selvgående. Så det var et øyeblikk der hvor jeg bare vandra inn på kjøkkenet og sa "jeg kjeder meg, kan jeg få lov til å hjelpe til med noe?" Jeg ble møtt med undring, men fikk lov til å stå sammen med to andre frivillige damer og smøre baguetter som skulle være kveldsmat. Det føltes fint. Å gjøre noe. Prate med folk. Bli kjent med andre voksne.

Til vanlig, derimot, er det ikke så enkelt at det er et kjøkken man kan gå inn på og si "jeg kjeder meg. Kan jeg få lov til å hjelpe til med noe?" Eller...det hadde sikkert gått an, men til vanlig skulle jeg gjerne ha tjent litt penger også. Og jeg tror kanskje jeg ville blitt litt sprø av å smøre baguetter hele dagen, fem til sju dager i uka.

For et par uker siden, tok jeg et baristakurs. Det føltes godt å gjøre noe for å potensielt skaffe meg en jobb. Jeg har lenge hatt lyst til å lære meg de tingene jeg lærte på det kurset. Jeg er ikke kjempeglad i kaffe, men det var kjempeinteressant å lære om hvor kaffen kommer fra, hvordan den dyrkes og hvordan den framstilles. Og så fikk vi kursdeltakerene lære hvordan man bruker en sånn standard kaffemaskin som de har på alle kafeene. De jobbene vokser ikke på trær de, heller.

Det har alltid overrasket meg at det å gå ut og snakke med sjefer rundt omkring og gi fra seg CVen sin er den "enkleste" måten å skaffe seg jobb på. ("det er bare å gå rundt med CVen sin, det" "du må jo bare gå rundt med CVen din" "gjør det") Jeg er ikke freidig og modig nok til å gjøre det. Og i hodet mitt er den fremgangsmåten noe som blir brukt av femten-sekstenåringer som vil skaffe seg sommerjobb for å ha litt ekstra lommepenger. Så i hodet mitt reduseres jeg til en femtenåring som står ovenfor en voksen med autoritet. En sjef. En som er flinkere enn meg og som har mer erfaring i livet enn det jeg har. Og det føles ydmykende. Og angstfremkallende.
I teorien vet jeg at dette ikke stemmer. Jeg har lang og god utdannelse og kompetanse bak meg. Jeg burde, rak i ryggen, klare å gå inn på en kafe og si "her er CVen min, jeg har masse ubrukt kompetanse, du trenger meg til å jobbe for deg"

Nei.
Det er ikke noe "bare" i det.