Design/Kunst-skalaen

En uke eller så etter at jeg begynte på NKH, sa en av lærerne (favoritten min, faktisk) til klassen: "og vær så snill å ikke tenk på dere selv som kunstnere. Vi er håndverkere."

Og måten han sa det på, fikk meg til å føle at jeg som faktisk anser meg selv som kunstner, bør skamme meg litt over det. For ikke å snakke om at jeg har drevet med scrapping.

Så jeg har tenkt en del på det. Hva er egentlig forskjellen? Finnes det en tydelig grense, eller er det en glidende overgang? 

Jeg tror det er en glidende overgang. Så jeg skal prøve å forklare skalaen min. Utgangspunktet er designet på årets julekort.

Dette er altså årets julekort. Helt enkelt. Ikke mitt design en gang, jeg var så lat at jeg tok en template. Jeg tenkte som så at når jeg liker dette designet, hvorfor være så arrogant at jeg på død og liv må lage noe selv? Det er jo antakelig en designer som har laget det, og vedkommende har vel gjort seg fortjent til jobben sin. Dette er design. Det har et mål: å vise fram bilder og å si god jul. Det er fint balansert og alt det der. Det gjør jobben sin, uten å være for pyntete eller altfor simplistisk.

Neste punktet på skalaen min, er scrapbooking.

Nå, jeg vet at det er noe i mellom strengt grafisk design og scrapping også, men dere skjønner poenget. Jeg lagde en LO med utgangspunkt i dette julekortet, og andre bilder som ble tatt den dagen vi gikk tur og tok hovedbildet.

Den dagen var en veldig #hortenlove-dag, med kjempefint vær og fantastisk høstlys. Jeg likte den røde ramma de hadde hengt opp på biblioteket (det var jo derfor jeg tok bilde av gutta i den), så jeg brukte den, og genseren til guttungen, pluss høstværet, som bakgrunn for fargevalg. Som det vises, har jeg nesten like mange begrynnelser for at jeg har gjort som jeg har gjort her, som jeg ville hatt hvis dette var et design av noe slag. 

Før jeg begynte på NKH, gikk jeg rundt i den villfarelse at det at jeg har drevet med scrapping ville hjelpe meg i studiene. Så feil kan man ta. Man brukte to år på å plukke av meg pyntesyken, som strengt tatt er alfa/omega når man lager LO'er. Det jeg hadde bruk for, som jeg også bruker når jeg scrapper, er form- og fargesansen min. 

Når du scrapper, kan det med fordel se litt ut som bildene er "kasta" på. Det gir det et mer fotoalbumaktig preg. 

Mamma sa en gang at hun syns det er litt lite bilder og litt mye pynt i scrapbooking. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig, men samtidig er verden sånn nå til dags at man kan ta hundre bilder og bruke tre av de, hvis man vil. Så gjør man det, og plukker de aller beste for å sette i albummet. Resten sletter man eller legger på facebook. 

Her er vi ihvertfall litt i designland. Man skal vise fram bildene, men med et litt mer kunstnerisk uttrykk og mer pynt.

Nå kommer vi til Artjournaling. 

En artjournal er en slags dagbok. Men det er litt lettere å vise den fram til andre, enn en vanlig dagbok. Det er ikke nødvendigvis meninga at man skal kunne lese det man eventuelt har skrevet der. Sidene i en artjournal skal være dagbokentries nok.

Nå er vi over i kunstland. Bildene er fremdeles tilstede, det er også pyntinga fra scrapbookinga, men her trenger ikke budskapet å komme fram. Og min lag-på-lag-mentalitet gjør seg gjeldende i det at jeg bryr meg veldig lite om hva som ligger under, når jeg har lyst til å gjøre noe oppå...

Helt i andre enden av skalaen, finner vi "kunst" med dette mener jeg all form for visuell kunst, men i dette tilfellet er det et maleri. Et uferdig et, sådan.

Jeg bestemte meg for å male noe som skulle være inspirert av de samme bildene. Som regel vet jeg ikke hva jeg skal male når jeg begynner, derfor var det allerede ca hundre lag maling der allerede, da jeg bestemte meg for dette prosjektet. Foreløpig har jeg lånt/stjælt den røde ramma, og bestemt meg for at det skal være varme høstfarger. Og at jeg må gå en tur langs kanalen en dag for å skissere trær. Og kanalen. Jeg kunne kanskje egentlig bare vist fram en skisse på hvitt kopipapir, men hva ville vært gøy med det, liksom? 

En regel her på verkstedet, er at de som er på besøk må male noe. Rebekka har vært bortpå dette. Hun har en veldig illustrativ stil med masse shwong, som står i sterk kontrast til det foreløpige rotet jeg har lagd. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Skalaen er som den er, mener jeg. Rart at en sånn bemerkning fra en lærer har ligget i bevisstheten min i to år og gnagd, egentlig.

Helt til slutt må jeg unnskylde det håpløse lyset disse bildene er tatt i. Belysning innendørs klokka tre på ettermiddagen i desember i Norge er ikke det enkleste.