8. mars

Hvert år den åttende mars dukker spørsmålet opp:
Trenger vi kvinnedagen? Har den ikke utspilt sin rolle?


Det er en veldig vestlig tankegang, er det ikke?




Det er ingen tvil om at kvinner her i vesten er betraktelig mer likestilte (heldivis for meg) enn andre steder i verden. Men feminisme har en verdi i vesten også.

Jeg snakker ikke om at vi her i Norge har veldig stor forskjell i lønninger for likt arbeid mellom kjønnene. Det vet jeg veldig lite om, faktisk. I enkelte stater i USA er forskjellen så heftig som at kvinner tjener 77% av det en mann tjener for likt arbeid. Jeg snakker om de tingene vi som damer opplever her i vesten, som virker trivielle i forhold til eksemplet over, men som er med på å normalisere diskriminering av kvinner. Hverdagssjåvinisme, om du vil.
En liste over sånne småting:

1.

Virkelig? Med en gang de kommer ut skal altså jenter indoktrineres til å hate kroppen sin, mens gutters selvtillit skal boostes.


2.
For et par år siden var jeg og Mannfolket i London. En av kveldene satt vi på en resturant, som man jo gjerne gjør. Jeg hadde bestilt en øl og Mannfolket en brus. En annen kelner enn hun som hadde tatt opp bestillingen kom med drikken og satte ølen foran Mannfolket. Helt automatisk. For hvis det er en øl og en brus, skal ølen til mannen. Tydeligvis.

3.
Samme skjorta, samme merke. Markedsført for menn til venstre og for kvinner til høyre.


4.
Hvis noe trengs å hamres eller skrus spør man mannen. Hjemme hos meg spør mannen meg.

5.
Jeg kjenner en som er pappa til et tvillingpar. Når han er ute med de og storesøstra deres, hender det han får kommentarer om at han er så flink "barnevakt" og "at du tør å være ute med de alle tre helt alene!". Hvis det var meg, ville jeg ikke fått en eneste kommentar.

6.
Mannlige voldtektsoffere blir ledd av.

7.
Menn som strikker er en sensasjon.


8.
Men morgenbladet kommer med denne anmeldelsen på strikkebøker.

9.
Catcalling.

10.
Jeg opplever det å ikke ha vært utsatt for catcalling som et nederlag. Selv om jeg intelektuelt sett vet at det ville vært veldig ubehagelig og nedverdigende.

11.


12.
Ikke en gang jeg tok denne ved første forsøk:
"en gutt og pappaen hans havner i en bilulykke. Pappaens liv står ikke til å redde, men sønnen blir sendt til sykehus. Legen utbryter "men dette er jo min sønn!" når han blir trilla inn på akutten. (hvordan kan dette ha seg?)"
Jeg skjemmes.

13.
På "opera hele landet"-helga kom prosjektlederen med følgende uttalelse: "ja, vi har ikke bestemt hva dere skal ha på dere på konserten enda, jeg vet at spesiellt damene allerede lurer på dette." Midten av koret lo. Jeg så ikke et eneste smil blandt altene rundt meg.

Disse tingene er jo stort sett ganske trivielle, men de viser en tendens jeg skremmes av. Vi damer er lette å avfeie, og vi burde holde oss til de tingene vi kan mest om (strikking, matlaging), ta alle kommentarer som komplimenter og generelt underkaste oss i hverdagslivet. Det vi merker her, er at disse stereotypiene skader menn også. Menn som lager mat, tar oppvasken og tør å kjøpe tamponger blir kalt tøfler. Mannlige frisører blir avfeid som homofile. Jeg er redd for at Guttungen skal vokse opp i en verden hvor han ikke kan velge den veien han ønsker, i frykt for å bli sett på som lite maskulin.