Jeg har lyst til å skrive noe om det å være arbeidsledig. (unnskyld. - arbeidssøkende)

Men ord blir fattige. Det føles som syting; og jeg har prøvd å la være å syte.

Jeg er blitt veldig apatisk. Dette skjer i bølger. I perioder er jeg kjempeaktiv, maler en hel masse, rydder i leiligheten og gjør alt som er fornuftig.
I andre perioder ligger jeg på sofaen og ser youtubevideoer. Og været. I dag er det veldig fint, men jeg har ikke handlekraft til å gå ut. Etterhvert som sola kommer høyere, siger jeg lenger ned i sofaen for ikke å få den i øynene (vi har et digert, østvendt stuevindu). Hvis det ikke hadde vært for at mannfolket ikke har lappen og det dermed faller på meg å få guttungen på barnehagen (og mannfolket på jobb i samme slengen), ville jeg ikke stått opp i det heletatt.

Jeg er ikke lat. Når jeg har en mening, når det jeg gjør føles nyttig, er jeg kjempeeffektiv og ikke redd for å ta i et tak i det heletatt. Å ha mye å gjøre gjør meg godt. Mens jeg gikk på NKH var det sjelden tid til å bli apatisk over flere dager. Det skjedde noe hele tida.

Jeg har aldri følt meg så nytteløs som jeg har gjort de siste sju månedene.

Da jeg helga for snart to uker siden var med noen av tensinglederene våre på vinterfestival i Larvik, innså jeg hvor kjedelig det kan være å være med som leder. Jeg skulle ikke på noe seminar, og foredraget for ledere var mye kortere enn deltakerenes seminarer. Nå var også de seks ungdommene jeg hadde med meg nærmest kjedelig selvgående. Så det var et øyeblikk der hvor jeg bare vandra inn på kjøkkenet og sa "jeg kjeder meg, kan jeg få lov til å hjelpe til med noe?" Jeg ble møtt med undring, men fikk lov til å stå sammen med to andre frivillige damer og smøre baguetter som skulle være kveldsmat. Det føltes fint. Å gjøre noe. Prate med folk. Bli kjent med andre voksne.

Til vanlig, derimot, er det ikke så enkelt at det er et kjøkken man kan gå inn på og si "jeg kjeder meg. Kan jeg få lov til å hjelpe til med noe?" Eller...det hadde sikkert gått an, men til vanlig skulle jeg gjerne ha tjent litt penger også. Og jeg tror kanskje jeg ville blitt litt sprø av å smøre baguetter hele dagen, fem til sju dager i uka.

For et par uker siden, tok jeg et baristakurs. Det føltes godt å gjøre noe for å potensielt skaffe meg en jobb. Jeg har lenge hatt lyst til å lære meg de tingene jeg lærte på det kurset. Jeg er ikke kjempeglad i kaffe, men det var kjempeinteressant å lære om hvor kaffen kommer fra, hvordan den dyrkes og hvordan den framstilles. Og så fikk vi kursdeltakerene lære hvordan man bruker en sånn standard kaffemaskin som de har på alle kafeene. De jobbene vokser ikke på trær de, heller.

Det har alltid overrasket meg at det å gå ut og snakke med sjefer rundt omkring og gi fra seg CVen sin er den "enkleste" måten å skaffe seg jobb på. ("det er bare å gå rundt med CVen sin, det" "du må jo bare gå rundt med CVen din" "gjør det") Jeg er ikke freidig og modig nok til å gjøre det. Og i hodet mitt er den fremgangsmåten noe som blir brukt av femten-sekstenåringer som vil skaffe seg sommerjobb for å ha litt ekstra lommepenger. Så i hodet mitt reduseres jeg til en femtenåring som står ovenfor en voksen med autoritet. En sjef. En som er flinkere enn meg og som har mer erfaring i livet enn det jeg har. Og det føles ydmykende. Og angstfremkallende.
I teorien vet jeg at dette ikke stemmer. Jeg har lang og god utdannelse og kompetanse bak meg. Jeg burde, rak i ryggen, klare å gå inn på en kafe og si "her er CVen min, jeg har masse ubrukt kompetanse, du trenger meg til å jobbe for deg"

Nei.
Det er ikke noe "bare" i det.