Å lande på riktig hylle

En gang på våren i 2013, lå jeg i fosterstilling på sofaen med et angstanfall som følge av eksamensstress og mindreverdighetsfølelser. Det var en stund siden sist, så anfallet var veldig intenst. I det ene øyeblikket satt jeg der og leste til eksamen og prøvde å finne opp/ned på Sence of coherence, heterosentisitet og barnevernsarbeid, i det neste så jeg på Karen Kavett og grein fordi jeg hadde havna på feil hylle. (JEG *hikst* VIL *hikst* IKKE *hikst* BLI *hikst* LÆRER!) Til slutt lå jeg altså i fosterstilling og konsentrerte meg om å puste. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg søkt grafisk design på (den gangen) Norges Kreative Fagskole. Jeg følte meg litt bedre, men var livredd for hva jeg hadde gjort. Pendle i to år? Enn om det å studere Grafisk design var like vanskelig som å studere ungdomskunnskap? Privatskole er dyrt. Kom jeg atter en gang til å ende opp i fosterstilling med tanker om at jeg for alltid, helt ufaglært, var dømt til å gå på NAV eller sitte i kassa på Rema? For det jeg var redd for, var ikke å ikke få jobb når jeg var ferdig, men å ikke klare å bli ferdig.

Den teoretiske siden av det å studere hadde knekt meg. Igjen. To år med praktisk/estetiske fag og passelig gode karakterer som følge av at jeg faktisk er god til det praktisk/estetiske hadde gjort meg overmodig. Ungdomskunnskap kunne umulig være så innmari mye vanskeligere enn kunst og håndverk? Og jeg ville jo jobbe med ungdom. Jeg skulle bli lærer.

Nå er jeg ferdig på Norges Kreative Høyskole (ikke at jeg egentlig forstår hvorfor det er så innmari mye kulere å være høyskole enn å være fagskole) og jeg fikk langt bedre karakterer enn jeg fikk på ungdomskunnskap, foråsidetsånn. Og jeg sliter med å skaffe jobb.

I høst var jeg og mannfolket så heldige at vi fikk lov til å være med å starte TenSing. Det er en del av konfirmantopplegget til menigheten, men vi håper at vi skal kunne åpne det og utvikle et ungdomsmiljø som favner litt videre enn konfirmant- og ledertreningsarbeidet. Jeg _elsker_ å jobbe med ungdom. Jeg _elsker_ TenSing. Og i går, da vi lærte bort enkelt sanganlegg til de ungdomslederne som skal ha teknikk som hovedoppgave, innså jeg hvor mye jeg har savna å jobbe (firvillig) med ungdom. Og følelsen av å ha gjort noe dumt kom tilbake. Har jeg havna på feil hylle (igjen)?

Det jeg innser er at jeg aldri ville bli lærer. Jeg ville bli ungdomsarbeider - for eksempel innen menighetsarbeid, eller allerhelst i KFUK/KFUM. (det TRENGER jo ikke være frivillig, liksom) Begge deler ville vært fint, egentlig. Men halve den voksne delen av familien min er utdanna lærere. Så...

I hodet mitt går det altså sjelden mer enn to og et halvt år mellom identitetskrisene.
Heldigvis (både for meg og omgivelsene) har jeg litt mer kontroll på egen psyke nå enn jeg hadde for to og et halvt år siden. Beviset er at jeg i dag ikke har ligget i fosterstilling med angst til langt over ørene.

Hvor går veien videre? Jeg aner ikke. Drømmejobben er fremdeles grafisk designer. Jeg blir vel sånn som mannfolket. Han er "programmer by day, musician by night". Jeg kan være grafisk designer på dagtid, frivillig ungdomsarbeider på kveldstid.

Mennesker er ikke bare én ting. Det ville vært kjedelig. Men vi kan ikke jobbe fulltid med mer enn en ting. Jeg har sett mang en menighetspedagog bli utbrendte som følge av 50% stilling (som gjerne blir 75%) som lærer og 50% stilling (100%) som menighetspedagog. Det kan hende at å gjøre hobbyen til jobben sin ikke alltid er den beste ideen i verden. (dette er dessuten litt av moralen i Ghibli-filmen "Kikis budservice" - den er absolutt verdt å se)