Jeg er besatt av å dokumentere prosess for tida. Og gif'er er all the rage, så...

A painting - en video

Har gleda meg så innmari til å legge ut denne.!

Blekkspruter og project for awesome

I desember er det klart for en ny runde med project for awesome. Og i år lager jeg til og med en video jeg og. Men det er ikke den eneste måten jeg bidrar på, for i år har jeg også slengt meg på nerdfighterart sin greie med at hvis man føler at man har mer talent enn man har penger, så kan man sende inn 20 av noe man kan lager, som folk kan kjøpe til inntekt for prosjektet. Jeg har lagd disse blekksprutene. De er morsomme å lage, og ikek minst blir de ganske kule, om jeg så må si det selv. Nå har jeg 16 nede, 4 igjen. 

Jeg gleder meg ordentlig til prosjektet i år, altså.

Tanker fra toget

Man blir vant til å stå opp klokka, halv seks for å rekke bussen litt over seks. Man blir vant til å lage matpakke kvelden i forveien (det burde man egentlig gjøre uansett). Man blir til og med vant til å sminke seg på toget. Det er vanskeligere å bli vant til følelsen av plutselig å være i Oslo.

Togturen er ikke det rare. Å finne vindusplass for seg selv på halv sju-toget er somregel enkelt; det er bare å gå langt vekk fra stasjonsbygningen. Vel på toget er det masse å gjøre. Foruten frokost og sminke, skal man også strikke litt, kanskje lese litt, både pensum og annet. Kanskje ligger man litt bak med noe man skulle ha gjort. Da er det fram med A3-blokka og den halvmeterlange linjalen. Da er det ihvertfall ingen som kommer å setter seg vedsidenav en.

Vel fremme i Oslo, skal man bevege seg fra OsloS, opp Karl Johan og til skolen. Det tok meg ikke lang tid å bli like effektiv som alle de andre pendlerne. Fra jetnbanetorget trenger du slett ikke vente på grønt lys. Klokka kvart på åtte er det bare trikken som kjører der uansett, og den skal stoppe der uansett for å slippe på folk. Strømmen av mennesker opp Karl Johan går samme veien som meg her morgen. Ingen samme som ser seg rundt. Vi er alle bare på vei et sted. Men det føles som en folkevandring. De første par ukene så jeg meg rundt. Men det er grenser for hva man kan se så tidlig når det er så kaldt.
Vel fremme på skolen må så godt som alle dører åpnes med nøkkelkort.

Den tida på sommeren

Vakumet er borte nå (tror jeg). Filma denne for ca to uker siden, nå har jeg begynt på skolen, har første ordentlige skoledag i morra, da må jeg stå opp sånn at jeg rekker bussen som går klokka seks. Jepp.

Vært hos frisøren

Jeg var helt desperat etter litt forandring. Jeg vurderte sterkt å gå inn i en salong og si at nå trengte jeg en forandring, og hva hadde frisøren lyst til å gjøre som passa inn i mitt budsjett? Men jeg er litt for mye av en kontrollfrik til det. Så jeg tenkte meg litt om, og fant ut at jeg ville farge noe i en litt utradisjonell farge. Jeg har altså stripa underhåret med en ikke veldig knæsj, men likevel knæsj nok oransjfarge. Det er så nedtona at ingen har sagt noe om det enda. (jeg har bare truffet en eller to som kunne lagt merke til det, da)

Men det var ikke hva jeg har gjort med håret som var temaet for innlegget.

Jeg går ikke ofte til frisøren. Jeg tror det er halvannet år siden sist, da fikk jeg blonde striper og en stuss. Kan ikke komme på noe ekstraordinært med den frisøropplevelsen. Jeg betalte over tusen kroner. I dag fikk jeg foliestriper, og en kaffe latte mens jeg venta inni den der varmehatten. Så vaska man håret mitt. Og da jeg fikk spørsmålet om jeg ville ha føttene opp og massasje i ryggen imens lurte jeg på om jeg var kommet til himmelen. Hvorfor ingen har tenkt på å sette massasjestoler ved de vaskene før, det vet ikke jeg. Det var ihvertfall helt fantastisk. Og da har jeg ikke begynt å fortelle om selve hårvasken. Det er lenge siden jeg har følt meg så bortskjemt. Det slo meg at han som vaska håret mitt måtte være veldig tålmodig. Og hodemassasje. Føninga var også en historie for seg: Jeg har tykt hår. Det er en grunn til at jeg så godt som aldri føner det, det tar nemlig evigheter, så det føles mest effektivt å la det lufttørke. Hos frisøren er det ikke bare noen som har det som jobb, men som også vet hva de driver med, som gjør det. Igjen. Han var veldig tålmodig. Og så fikk jeg masse interessante stylingprodukter i håret også, ikke at jeg vet helt hva de gjør, men det føles veldig lukseriøst for meg som aldri gjør noe annet enn å la det tørke.
Og prisen? litt over ni hundre kroner.

Det jeg tenker nå, er at jeg aldri skal gå til et annet sted igjen. Noen gang.

Værsågod! Her er det beste bildet jeg fikk til å ta av det når jeg ikke hadde mulighet til å spørre noen om å gjøre det for meg. (i speilet med mobilkameraet)

Skumle Anne tar over

Hvis skumle Anne hadde fått bestemme, hadde dette vært en rosablogg.