8. mars

Hvert år den åttende mars dukker spørsmålet opp:
Trenger vi kvinnedagen? Har den ikke utspilt sin rolle?


Det er en veldig vestlig tankegang, er det ikke?




Det er ingen tvil om at kvinner her i vesten er betraktelig mer likestilte (heldivis for meg) enn andre steder i verden. Men feminisme har en verdi i vesten også.

Jeg snakker ikke om at vi her i Norge har veldig stor forskjell i lønninger for likt arbeid mellom kjønnene. Det vet jeg veldig lite om, faktisk. I enkelte stater i USA er forskjellen så heftig som at kvinner tjener 77% av det en mann tjener for likt arbeid. Jeg snakker om de tingene vi som damer opplever her i vesten, som virker trivielle i forhold til eksemplet over, men som er med på å normalisere diskriminering av kvinner. Hverdagssjåvinisme, om du vil.
En liste over sånne småting:

1.

Virkelig? Med en gang de kommer ut skal altså jenter indoktrineres til å hate kroppen sin, mens gutters selvtillit skal boostes.


2.
For et par år siden var jeg og Mannfolket i London. En av kveldene satt vi på en resturant, som man jo gjerne gjør. Jeg hadde bestilt en øl og Mannfolket en brus. En annen kelner enn hun som hadde tatt opp bestillingen kom med drikken og satte ølen foran Mannfolket. Helt automatisk. For hvis det er en øl og en brus, skal ølen til mannen. Tydeligvis.

3.
Samme skjorta, samme merke. Markedsført for menn til venstre og for kvinner til høyre.


4.
Hvis noe trengs å hamres eller skrus spør man mannen. Hjemme hos meg spør mannen meg.

5.
Jeg kjenner en som er pappa til et tvillingpar. Når han er ute med de og storesøstra deres, hender det han får kommentarer om at han er så flink "barnevakt" og "at du tør å være ute med de alle tre helt alene!". Hvis det var meg, ville jeg ikke fått en eneste kommentar.

6.
Mannlige voldtektsoffere blir ledd av.

7.
Menn som strikker er en sensasjon.


8.
Men morgenbladet kommer med denne anmeldelsen på strikkebøker.

9.
Catcalling.

10.
Jeg opplever det å ikke ha vært utsatt for catcalling som et nederlag. Selv om jeg intelektuelt sett vet at det ville vært veldig ubehagelig og nedverdigende.

11.


12.
Ikke en gang jeg tok denne ved første forsøk:
"en gutt og pappaen hans havner i en bilulykke. Pappaens liv står ikke til å redde, men sønnen blir sendt til sykehus. Legen utbryter "men dette er jo min sønn!" når han blir trilla inn på akutten. (hvordan kan dette ha seg?)"
Jeg skjemmes.

13.
På "opera hele landet"-helga kom prosjektlederen med følgende uttalelse: "ja, vi har ikke bestemt hva dere skal ha på dere på konserten enda, jeg vet at spesiellt damene allerede lurer på dette." Midten av koret lo. Jeg så ikke et eneste smil blandt altene rundt meg.

Disse tingene er jo stort sett ganske trivielle, men de viser en tendens jeg skremmes av. Vi damer er lette å avfeie, og vi burde holde oss til de tingene vi kan mest om (strikking, matlaging), ta alle kommentarer som komplimenter og generelt underkaste oss i hverdagslivet. Det vi merker her, er at disse stereotypiene skader menn også. Menn som lager mat, tar oppvasken og tør å kjøpe tamponger blir kalt tøfler. Mannlige frisører blir avfeid som homofile. Jeg er redd for at Guttungen skal vokse opp i en verden hvor han ikke kan velge den veien han ønsker, i frykt for å bli sett på som lite maskulin.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten

Jeg har lest den rareste boka.
Jeg plukka den opp i "nettopp innkommet"-hylla på biblioteket. Grunnen til at jeg tok den opp i det heletatt er at den er gul. Veldig gul. Med hvit skrift. (drømmejobben min er å designe bokomslag, så det å plukke opp bøker som er fine å se på er helt naturlig)

"Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten" av Bjarte Arneson er en interaktiv roman. Jeg husker ikke forrige gang jeg leste en interaktiv roman. Det var en grøsserne-bok med noen gutter som skulle utforske et spøkelseshus eller noe. En interaktiv roman fungerer sånn at du leser et stykke og blir så konfrontert med et valg. Hvert av valgene fører deg til et annet sted i boka, hvor historien fortsetter.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten starter i det øyeblikket foreldrene til hovedpersonen finner ut at de skal ha barn. Det første valget får du allerede på side 9. Her kaster foreldrene kron og mynt om en viktig avgjørelse. Du kaster selv kron og mynt, og fortsetter enten på side 17 eller side 35.

I løpet av historien blir du konfrontert med flere valg. De fleste av de virker ganske ubetydelige, mens andre er fryktelig vanskelige. Alle valgene fører historien videre i en helt annen rettning enn om du velger å gjøre noe annet. Noen ganger ender historien godt, andre ganger ikke fult så godt.

Det historiene har til felles, bortsett fra hovedpersonene, er at alle får deg til å tenke over hvor små valg det skal til for å forandre livet fullstendig. Jeg har tenkt mye på teorien om parallelle virkeligheter. Kron-og-mynt-valget bestemmer om hovedpersonen får navnet Jørn eller Torgeir. Det er den samme fyren, men i det ene universet heter han Torgeir, og i det andre heter han Jørn. Jeg tror jeg har lest alle historiene nå, men jeg er neimen ikke helt sikker. Ganske spesiellt.

Det har fått meg til å tenke litt over valgene jeg har tatt selv.
Hvis jeg i januar 2004 hadde vært mitt vante (pysete) jeg, istedet for å benytte meg av den plutselige, freidige handlekraften som kom over meg den gangen, ville livet mitt vært helt annerledes. I et parallelt univers, finnes det ei jente med mitt utseende og mitt navn som har helt andre venner, en helt annen familie enn det jeg har nå. Det er det denne boka skal få deg til å tenke over. Hvilke valg har du tatt som har fått livet ditt til å slå inn på en annen gren av virkeligheten?

Å lande på riktig hylle

En gang på våren i 2013, lå jeg i fosterstilling på sofaen med et angstanfall som følge av eksamensstress og mindreverdighetsfølelser. Det var en stund siden sist, så anfallet var veldig intenst. I det ene øyeblikket satt jeg der og leste til eksamen og prøvde å finne opp/ned på Sence of coherence, heterosentisitet og barnevernsarbeid, i det neste så jeg på Karen Kavett og grein fordi jeg hadde havna på feil hylle. (JEG *hikst* VIL *hikst* IKKE *hikst* BLI *hikst* LÆRER!) Til slutt lå jeg altså i fosterstilling og konsentrerte meg om å puste. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg søkt grafisk design på (den gangen) Norges Kreative Fagskole. Jeg følte meg litt bedre, men var livredd for hva jeg hadde gjort. Pendle i to år? Enn om det å studere Grafisk design var like vanskelig som å studere ungdomskunnskap? Privatskole er dyrt. Kom jeg atter en gang til å ende opp i fosterstilling med tanker om at jeg for alltid, helt ufaglært, var dømt til å gå på NAV eller sitte i kassa på Rema? For det jeg var redd for, var ikke å ikke få jobb når jeg var ferdig, men å ikke klare å bli ferdig.

Den teoretiske siden av det å studere hadde knekt meg. Igjen. To år med praktisk/estetiske fag og passelig gode karakterer som følge av at jeg faktisk er god til det praktisk/estetiske hadde gjort meg overmodig. Ungdomskunnskap kunne umulig være så innmari mye vanskeligere enn kunst og håndverk? Og jeg ville jo jobbe med ungdom. Jeg skulle bli lærer.

Nå er jeg ferdig på Norges Kreative Høyskole (ikke at jeg egentlig forstår hvorfor det er så innmari mye kulere å være høyskole enn å være fagskole) og jeg fikk langt bedre karakterer enn jeg fikk på ungdomskunnskap, foråsidetsånn. Og jeg sliter med å skaffe jobb.

I høst var jeg og mannfolket så heldige at vi fikk lov til å være med å starte TenSing. Det er en del av konfirmantopplegget til menigheten, men vi håper at vi skal kunne åpne det og utvikle et ungdomsmiljø som favner litt videre enn konfirmant- og ledertreningsarbeidet. Jeg _elsker_ å jobbe med ungdom. Jeg _elsker_ TenSing. Og i går, da vi lærte bort enkelt sanganlegg til de ungdomslederne som skal ha teknikk som hovedoppgave, innså jeg hvor mye jeg har savna å jobbe (firvillig) med ungdom. Og følelsen av å ha gjort noe dumt kom tilbake. Har jeg havna på feil hylle (igjen)?

Det jeg innser er at jeg aldri ville bli lærer. Jeg ville bli ungdomsarbeider - for eksempel innen menighetsarbeid, eller allerhelst i KFUK/KFUM. (det TRENGER jo ikke være frivillig, liksom) Begge deler ville vært fint, egentlig. Men halve den voksne delen av familien min er utdanna lærere. Så...

I hodet mitt går det altså sjelden mer enn to og et halvt år mellom identitetskrisene.
Heldigvis (både for meg og omgivelsene) har jeg litt mer kontroll på egen psyke nå enn jeg hadde for to og et halvt år siden. Beviset er at jeg i dag ikke har ligget i fosterstilling med angst til langt over ørene.

Hvor går veien videre? Jeg aner ikke. Drømmejobben er fremdeles grafisk designer. Jeg blir vel sånn som mannfolket. Han er "programmer by day, musician by night". Jeg kan være grafisk designer på dagtid, frivillig ungdomsarbeider på kveldstid.

Mennesker er ikke bare én ting. Det ville vært kjedelig. Men vi kan ikke jobbe fulltid med mer enn en ting. Jeg har sett mang en menighetspedagog bli utbrendte som følge av 50% stilling (som gjerne blir 75%) som lærer og 50% stilling (100%) som menighetspedagog. Det kan hende at å gjøre hobbyen til jobben sin ikke alltid er den beste ideen i verden. (dette er dessuten litt av moralen i Ghibli-filmen "Kikis budservice" - den er absolutt verdt å se)

Arbeidssøkende

Arbeidssøkende er bare en fin måte å si "arbeidsledig" på.
Noe jeg har vært siden jeg leverte eksamen 12. juni. Det er 172 dager siden i dag.
Folk har skrevet lengre og bedre enn det jeg gjør nå om det å være arbeidsledig...unnskyld...arbeidssøkende. Det jeg har å si, er vel helst at man ikke vet hvordan noe er før man har prøvd det selv.
Den første halvannen/to månedene, tenkte jeg at jeg hadde fortjent sommerferie. Noe jeg også hadde. Den siste måneden av skolen var seriøst noe av det tøffere jeg har gjort i mitt liv. Og det sier forsåvidt ikke så lite.
Etter at mannfolket hadde begynt på jobb igjen, og guttungen var tilbake i barnehagen, begynte jeg å kikke rundt etter jobb for alvor. Og da innså jeg hvor naivt det er å tro at man bare skal "finne" en jobb. Jeg har jo også en relativt spesialisert utdanning. Og innad i bransjen vil arbeidsgivere helst ha folk med tyve års erfaring (overdrivelse). Så jeg skriver søknader når det dukker opp noe jeg har kompetanse til å søke på. Det vil si at jeg ikke kan, selv om jeg aldri så mye ville, kan søke på jobb som interaksjonsdesigner, for eksempel.

Så for å holde psyken under kontroll, og for å ha en viss styring på hvilken dag det er i dag, har jeg en timeplan. Jeg skal gå en tur ut på mandag, vanne planter på tirsdag, svømme på onsdag, filme video på torsdag og brette tøy og tørke støv på fredag. Så husker jeg kanskje at det er den dagen jeg vanner planter at guttungen skal på turning.

Og at det finnes andre ting i verden enn Battlestar Galactica og Supernatural.

...

Her satt jeg og var post-eksamens-syk (influensaliknende, håper det går over snart) og lykkelig over å være ferdig med eksamen og ha stått og at det er sommerferie.
Og så får jeg vite, på facebook, at ei jente jeg kjenner (men ikke veldig godt) og likte er død. I bilulykke. For det første ble jeg veldig trist. For det andre ville jeg finne ut mer om denne bilulykken. Det var så godt som umulig, det er selvfølgelig fordi avisene ikke får navn på ofrene i bilulykker. Det eneste jeg kan finne er et eventuelt "kvinne(18)" og overraskende nok (kanskje ikke) så er det en del attenåringer som omkommer i bilulykker i dette landet. For det tredje ble jeg litt irritert på a) hun som hadde det som status på facebook at "hvil i fred" og sånn, og hadde skifta profilbilde til et av de to. Og b) de som hadde skrevet "hvil i fred, jeg skal aldri glemme deg" og sånne ord som føles tomme på veggen hennes. Det er godt ment, men det føles fort sosialpornografisk, på en måte. Og litt som om folk må vise at de er lei seg, for liksom å være bra nok, eller noe. Og dessuten ville jeg vel egentlig ikke vite det på den måten. Ikke at jeg vet hvordan jeg skulle fått vite det ellers, ettersom denne jenta ikke var noen jeg kjente veldig godt.

Jeg sitter igjen med et par tanker:
* Jeg vil ikke ha en minneside på facebook hvis jeg dør for tidlig. Jeg vil at min kjære skal gå inn og slette alle mine profiler på alle sosiale nettsteder, sånn at de som vil vise sin sympati kan komme i begravelsen istedet for å skrive noen tomme ord på en vegg hvor ingen vil se de.
* Jeg vil ikke skrive på veggen til jenta, for om noen ting, så ville jeg gått i begravelsen. Og for hennes del så spiller det jo liten rolle om jeg sørger for meg selv her i sofaen med rennende nese, eller om jeg skriver noe på en profil hun aldri skal bruke igjen.

Når jeg tenker etter, er jeg sikkert ikke noe bedre selv, jeg har viet en hel blogpost til hvor irritert jeg er...

Mitt lille land og de greiene der.

Katastrofe, sjokk, bombe, terror... er ord som mange har forbinder med denne sommeren. Jeg har følt det, og ganske mange andre ord, som har lite med disse første å gjøre. Jeg er blitt mamma, og jeg kjenner at jeg er veldig glad for at Einstein ikke kan forstå sånne ting som har ramma Norge enda. Jeg er glad for at han sover og spiser og bæsjer og vokser og strirrer sånn at det ser ut som om øya skal trille ut av hodet hans. Jeg er glad for at han ikke forstår noe særlig av verden enda, sånn at jeg måtte forklare hvorfor den kan være så fæl.
Følelsene mine rundt hendelsene 22.07.11 farges av flere ting; Einstein var åtte dager gammel og vi rota fremdeles rundt for å finne en rytme sammen vi-to-som-er-blitt-tre, så det tok tid før jeg klarte å ta det inn over meg og se nyheter, og ikke bare be min kjære om å sette på en amerikansk serie sånn at vi slapp å ta det inn over oss...
Så gikk vi i rosetog den søndagen, i øsregn, med barnevogn. Og det er en måned siden nå.
Are Kalvø har spurt folk han kjenner om hva de liker med dette samfunnet. Jeg vil legge til at jeg liker at når vi opplever en katastrofe, så gjemmer vi ikke bort kongefamilien og statsministeren i en bunker på Finnmarksvidda eller midt inni Femundsmarka, de går ut og står sammen med massevis av mennesker på Rådhusplassen på minnesamling. Og de viser at vi ikke vil la oss knekke.
En låt av en artist vi ellers ler litt av (Ole Paus) blir plutselig spillt masse på radioen, selv om de bare spiller en cover-versjon. En av mine venner har laget en tolkning på tegnspråk.
Gå og fortell henne hvor innmari fin og hvor stor gåsehudfaktor den har!
Det er lenge siden jeg har blitt så rørt av noe på tegnspråk. (snart fire år, for å være nøyaktig)

Og midt oppi disse følelsene, så blir Einstein bare større, han legger på seg, blir lengre, sterkere i nakken, smiler, pludrer, har store øyne som ser ut som de gransker sjela di (når han sansynligvis bare syns at den hvite T-skjorta di har en kul kontrast i forhold til den svarte veggen bak deg) og han har vært med på korøvelse to ganger uten at det er noe vanskelig å få sunget. Og i morra skal han være med på TenSing. Jeg håper at han kan få vokse opp i et land som fortsetter å være sånn at Statsministeren kan sykle til jobb hvis han nå skulle ha lyst til det.

bloggtørke

Og her er grunnen:
Han ble født torsdag 14. juli og heter Einstein på internett.
Nå er jeg liksom nødt til å ta et standpunkt i forhold til hvor mye man egentlig kan fortelle om barna sine i bloggen sin, og det kan jo ta litt tid...Men jeg håper å komme sterkere tilbake seinere.

Etter

Det var enkelte som spurte hvordan russefrakken min ser ut nå...
Det var vanskelig å få med alt...så jeg tok noen bilder. Jeg skal prøve å forklare litt også...Dette er helheten, bare for å få et inntrykk...det er armene det har gått mest ut over, siden jeg hadde klikka og malt så mye på den selv...Dette er det første jeg vil vise fram. Det er Unni og Ida som brukte å ha en såkallt "battle" som i deres tilfelle som regel ble seende litt ut som en tegneserie...Kaninen vil dø. Ida hjelper ham, og Unni prøver å redde ham...ganske morsomt, og fryktelig internt. Jeg savner å gå i klasse med de to.Dette er en Unni-illustrasjon av meg og henne som russ. det skal være meg til høyre.

Godt råd, ikke sant?

Min far måtte også få lov til å skrive noe...
En av de tre guttene jeg gikk i klasse med, tegna denne over alt. Han var helt ellevill i russetida, for plutselig kom folk å ba ham om å tegne på dem, til vanlig fikk han jo litt pes fordi han tegna på alt mulig, men i russetida fikk han lov...
Min bror har alltid hatt en ting for fisk...denne er visst også ganske intern...

Jeg skulle nå komme med en filosofisk betraktning om hvordan russetidas minner handler om mer enn de 17 dagene i mai. Men jeg har ikke så mange ord. Ettersom jeg ikke har en form for yearbook som de har i amerikanske high school-filmer, så er russeklærne det jeg kommer til å komme tilbake til, det står mange hyggelige ting på de, og mye av det er ting jeg kommertil å huske for bestandig. Bare dette er en god grunn til å være russ, men jeg mener likevell at alle bør sette sitt eget preg på sin egen russetid...

Opplevelse

Jeg hadde en VELDIG fæl opplevelse i dag, hva et av mine prosjekter anngår. Jeg var kommet omtrendt halvveis på den tunikaen jeg driver og strikker, da jeg innså at jeg hadde strikka 30 omg. for mye på ermet.
Siden dette er strikka fra erme til erme, ble jeg naturlig nok ganske fortvila, for jeg kan egentlig ikke fordra å rekke opp. Jeg endte med å ta opp maskene fra baksida i fargeskiftet på slutten av ermet, dele det i to, rekke opp 30 omganger og maske det sammen igjenn med maskesting. Det var helt forferdelig, skikkelig masse jobb og ingen aning om det ble bra.
Det gikk heldigvis greit, og jeg kan fornøyd strikke videre.
Sånn går det når man modifiserer oppskrifer og glemmer å følge skikkelig med...hehe. Fryktelig letta for at det gikk bra.

Ellers har jeg et annet prosjekt som ingen vet om enda, for hvis jeg sier at det er et prosjekt, så må jeg begynne på det, og jeg har alt for mye på gang for øyeblikket.
Jeg skal strikke en genser til lillesøstra mi. Og jeg skal lage mønsteret selv. Vi bor jo ikke sammen, så jeg har det problemet at jeg ikke får målt henne skikkelig. Jeg tok noen mål av henne sist jeg var hjemme, men jeg skulle gjerne hatt henne her mens jeg tenkte ut oppskrifta. (har hatt en drøm om å lage en oppskrift selv lenge) Det er spesiellt halsutrigninga som gir meg hodepine, Søstra mi er litt spesiell. Hun er en fjortis som er i ferd med å slutte å være fjortis. Noen av oss husker vel hvordan det var...

Å starte en blogg

For å starte en blogg, må man føle at man har noe å formidle til omverdenen. Det er derfor jeg ikke har skaffa meg blogg før.
Jeg har skrevet Journal på deviantART, men det er det hele.
Så oppdaga jeg Sokker-alongen...der må man ha blogg for å være med, og jeg vil være med. sånn er det bare. Så da må jeg ha blogg. La oss håpe det blir noe av det, da...(bloggen altså)