Mer scrapping

Jeg slenger meg på enda en ukes utfordring på skissedilla, jeg.

Nå ser jeg at bildene er blitt veldig blå når jeg tok bildet av LO'en.
Bildene er tatt (selvfølgelig i motsol) en dag jeg og Einstein-luringen lekte borte-tittei ved hjelp av det enda uferdige teppet. Ettersom jeg monterte underveis, var jo det greit.

Det teppet er ferdig nå. Ble kjempefornøyd. Var vanskelig å få tatt bilder av det, da. Det var en liten gutt som på død og liv skulle gå på det...

I følge ravelry-prosjektet, så starta jeg på dette 12.februar 2009. Det har med andre ord vært med på to flyttinger før det ble fullført...Bedre sent enn aldri?

In other news: Jeg har eksamen i morra. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det. Aner ikke hvordan det kommer til å gå.

Mitt lille land og de greiene der.

Katastrofe, sjokk, bombe, terror... er ord som mange har forbinder med denne sommeren. Jeg har følt det, og ganske mange andre ord, som har lite med disse første å gjøre. Jeg er blitt mamma, og jeg kjenner at jeg er veldig glad for at Einstein ikke kan forstå sånne ting som har ramma Norge enda. Jeg er glad for at han sover og spiser og bæsjer og vokser og strirrer sånn at det ser ut som om øya skal trille ut av hodet hans. Jeg er glad for at han ikke forstår noe særlig av verden enda, sånn at jeg måtte forklare hvorfor den kan være så fæl.
Følelsene mine rundt hendelsene 22.07.11 farges av flere ting; Einstein var åtte dager gammel og vi rota fremdeles rundt for å finne en rytme sammen vi-to-som-er-blitt-tre, så det tok tid før jeg klarte å ta det inn over meg og se nyheter, og ikke bare be min kjære om å sette på en amerikansk serie sånn at vi slapp å ta det inn over oss...
Så gikk vi i rosetog den søndagen, i øsregn, med barnevogn. Og det er en måned siden nå.
Are Kalvø har spurt folk han kjenner om hva de liker med dette samfunnet. Jeg vil legge til at jeg liker at når vi opplever en katastrofe, så gjemmer vi ikke bort kongefamilien og statsministeren i en bunker på Finnmarksvidda eller midt inni Femundsmarka, de går ut og står sammen med massevis av mennesker på Rådhusplassen på minnesamling. Og de viser at vi ikke vil la oss knekke.
En låt av en artist vi ellers ler litt av (Ole Paus) blir plutselig spillt masse på radioen, selv om de bare spiller en cover-versjon. En av mine venner har laget en tolkning på tegnspråk.
Gå og fortell henne hvor innmari fin og hvor stor gåsehudfaktor den har!
Det er lenge siden jeg har blitt så rørt av noe på tegnspråk. (snart fire år, for å være nøyaktig)

Og midt oppi disse følelsene, så blir Einstein bare større, han legger på seg, blir lengre, sterkere i nakken, smiler, pludrer, har store øyne som ser ut som de gransker sjela di (når han sansynligvis bare syns at den hvite T-skjorta di har en kul kontrast i forhold til den svarte veggen bak deg) og han har vært med på korøvelse to ganger uten at det er noe vanskelig å få sunget. Og i morra skal han være med på TenSing. Jeg håper at han kan få vokse opp i et land som fortsetter å være sånn at Statsministeren kan sykle til jobb hvis han nå skulle ha lyst til det.

bloggtørke

Og her er grunnen:
Han ble født torsdag 14. juli og heter Einstein på internett.
Nå er jeg liksom nødt til å ta et standpunkt i forhold til hvor mye man egentlig kan fortelle om barna sine i bloggen sin, og det kan jo ta litt tid...Men jeg håper å komme sterkere tilbake seinere.