Musearm

85% av befolkningen er høyrehendte. Jeg er intet unntak.

Og som en person som bruker hendene til alt, ble jeg akutt klar over hvor vanskelig det er å leve uten min høyre hånd. 

Jeg har ikke mista den. Den er der. Men akkurat nå er den ubrukelig. Det er også, i større eller mindre grad, håndleddet og armen også.

Musearm, heter det. Og jeg er i ferd med å bli gal. Jeg oppdaga det da jeg skulle filme en video. Jeg bruker jo å drikke te i alle videoene mine. Denne gangen klarte jeg ikke å holde koppen. Fingrene mine skalv og gjorde vondt. Jeg måtte bare sette fra meg koppen.

Filminga var ferdig og jeg skulle sette meg ned å redigere. Det er det bare å la være å gjøre. 

Andre ting det bare er å la være å gjøre er: 

-strikking

-maling

-tegning

-telefontrykking

-all PC-bruk, egentlig

Jeg prøvde å spille litt bass, tenkte at jeg bruker jo høyrearmen bare til å slå an strengene...vondt verre.

"Musearm er ikke et strengt medisinsk definert syndrom. Begrepet inkluderer alle plager som kan forekomme i forbindelse med gjentatte anstrengelser av muskler, sener, nerver og leddbånd.

Vanlige områder som rammes er skuldre, armer, håndledd og hender." (helsenett.no)

Jeg er med andre ord et perfekt eksempel.

Stahet er også en ting. Så her sitter jeg og skriver, selv om skuldra gjør vondt. Skal slutte nå.

Noen som har forslag til hva jeg skal gjøre hele dagen nå? Annet enn å gå tur og se på TV, for det er de to tingene jeg har gjort de siste fire dagene.

Opera hele landet

I april skal jeg stå på scenen i operaen.
Ja, du leste riktig. Operaen. I Oslo.

Norges korforbund arrangerer prosjektet "opera hele landet" som jeg meldte meg på sporenstreks da jeg leste om det. Og det er utrolig hvor glad jeg er for at jeg gjorde det!
I helga var det andre øvingshelg, denne gangen med alle de sjuhundreognoe sangerene. Samfunnssalen ved sentrum scene i Oslo var breddfull. Dirigenten stod på tre paller satt oppå hverandre, og de helt bakerst kunne likevel ikke se han skikkelig. Jeg elsker å synge i store kor. Og som tensingdirigent har jeg også erfart at jeg elsker å dirigere store kor, så jeg tror dirigenten kosa seg like mye som koristene.

For å ta bilde av hele koret må man bruke vidvinkel eller panoramafunksjon.

Jeg har aldri sunget opera før. Det er ikke blandt sjangrene som har vært dekket av noe kor jeg har sunget i. Det har vært mengder av messer, men aldri Carmen. Veldig mye gospel, men ingen Turandot. Så jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Jeg visste jo at det er fin musikk, men har alltid sett på opera som noe gammeldags og kanskje til og med litt traust. Men det finnes ingen messe hvor jeg får lov til å synge følgende strofe: "Han  spiller hasard! "Er uoppdragen! Svarer mutt. Og aldri kysser han på hånden. Er frimurer, tror jeg, drikker bare rødvin, ja, og knapt nok det" ikke i gospel heller, når jeg tenker over det.

Det er vanskelig å ta bilder av seg selv i denne situasjonen. Man skal liksom synge. Så jeg tok en liten videosnutt. Min egen synging i denne videoen er desverre så som så, foråsidetsånn. Stoffet er vanskelig nok når man bare har dirigent og noter å holde styr på, legg til filming og dermed en hånd mindre.... Men morro er det lell.

Ting tar så lang tid som de tar.

Fra nå av deler jeg videoene mine her og. Så kan de som ikke er på youtube også se at de kommer...

Videoblogging

Det året jeg hadde mammapermisjon fra studiene etter at guttungen ble født oppdaga jeg masse nye ting. Det starta med musikkvideoen til "wizard love" fra høsten 2011 med bandet Heyhihello og Tessa Violet.



Den er fremdeles en av mine favoritt-indiesanger. Lagt ut på Tessas youtubekanal. Jeg gjorde youtubetingen og fant ut at Tessa er en videoblogger. Jeg trodde den gangen at videoblogging var en fjortisjentegreie. (takk skal dere ha, Torsdag kveld fra Nydalen), men det er det ikke. Etter å ha bingewatcha alle videoene til Vlogbrothers, Tessa, Charlie og Shawna mens jeg amma og kosa baby, var jeg kjempeklar for å begynne med dette kule selv. Men det tok litt tid før jeg fikk begynt. Jeg vet jo at ingen er kjempegode til dette eller har kjempeflott utstyr fra første sekund. Det gjelder alle ferdigheter. Ingen er kjempeflinke fra begynnelsen av. Noen har anlegg for noe, men det vil likevel ta tid å bli virkelig flink til noe. Men jeg er som kjent ganske redd for å feile. Det har bitt bedre de siste fire årene, men jeg er likevel fremdeles ganske redd for å feile.
Jeg har nå 124 videoer som tilsammen er blitt sett 14 041 ganger og 126 abonnenter. Sistnevnte tall er jeg ikke sikker på hvordan ble såpass høyt (relativt sett, jeg har ikke sagt "abonner på meg, værsåsnill" noen gang).
Min første videoblogvideo er publisert 12. november 2012 og har i skrivende stund 36 views. Ikke se den, den suger. Kanskje ikke så veldig i forhold til at det er den første videoen jeg lagde noengang, men se heller de nyeste videoene mine. Ikke bare har de større produksjonsverdi, lagd med bedre utsyr, men jeg er generellt blitt flinkere både til å være foran kameraet og til å redigere. Det tok bare litt tid å finne formen. Hvis jeg ser tilbake på de, føler at jeg begynte å finne formen for halvannet/to år siden.

Redigeringa var det jeg så minst fram til da jeg begynte å vlogge. Men etterhvert som jeg ble mer fortrolig med de enkleste aspektene ved programvaren, begynte jeg å virkelig like å redigere. Alle adobe-programmene er veldig gode til hvert sitt bruk, men de har mange av de samme snarveiene til mange av de samme verktøyene. Det er lettere å lære seg illustrator når du først kan litt photoshop. Jeg liker at Premiere kan gjøre alt jeg tenker at det kan gjøre. Og det finnes så innmari mange resurser der ute som mer enn gjerne lærer meg det jeg trenger å vite hvis jeg vil gjøre noe jeg ikke vet hvordan gjøres.
Nå liker jeg å redigere. Jeg liker å få videoen til å flyte pent, både i bilde og lyd. Jeg liker å lage videoer med time remapping (kanskje litt for mye).

Men det jeg liker best ved youtube, er at selv når man får i gjennomsnitt 44 views (jeg har trukket fra viewsene på min mest sette video, fordi det trekker det kunstig mye opp), kan man få hyggelige kommentarer (jeg har fremdeles ikke opplevd å få noe hat i kommentarfeltet, bank i bordet) og få en og annen internettvenn fra andre sida av jorda.

Dette er min mest sette video(8520 views):

Jeg har lyst til å skrive noe om det å være arbeidsledig. (unnskyld. - arbeidssøkende)

Men ord blir fattige. Det føles som syting; og jeg har prøvd å la være å syte.

Jeg er blitt veldig apatisk. Dette skjer i bølger. I perioder er jeg kjempeaktiv, maler en hel masse, rydder i leiligheten og gjør alt som er fornuftig.
I andre perioder ligger jeg på sofaen og ser youtubevideoer. Og været. I dag er det veldig fint, men jeg har ikke handlekraft til å gå ut. Etterhvert som sola kommer høyere, siger jeg lenger ned i sofaen for ikke å få den i øynene (vi har et digert, østvendt stuevindu). Hvis det ikke hadde vært for at mannfolket ikke har lappen og det dermed faller på meg å få guttungen på barnehagen (og mannfolket på jobb i samme slengen), ville jeg ikke stått opp i det heletatt.

Jeg er ikke lat. Når jeg har en mening, når det jeg gjør føles nyttig, er jeg kjempeeffektiv og ikke redd for å ta i et tak i det heletatt. Å ha mye å gjøre gjør meg godt. Mens jeg gikk på NKH var det sjelden tid til å bli apatisk over flere dager. Det skjedde noe hele tida.

Jeg har aldri følt meg så nytteløs som jeg har gjort de siste sju månedene.

Da jeg helga for snart to uker siden var med noen av tensinglederene våre på vinterfestival i Larvik, innså jeg hvor kjedelig det kan være å være med som leder. Jeg skulle ikke på noe seminar, og foredraget for ledere var mye kortere enn deltakerenes seminarer. Nå var også de seks ungdommene jeg hadde med meg nærmest kjedelig selvgående. Så det var et øyeblikk der hvor jeg bare vandra inn på kjøkkenet og sa "jeg kjeder meg, kan jeg få lov til å hjelpe til med noe?" Jeg ble møtt med undring, men fikk lov til å stå sammen med to andre frivillige damer og smøre baguetter som skulle være kveldsmat. Det føltes fint. Å gjøre noe. Prate med folk. Bli kjent med andre voksne.

Til vanlig, derimot, er det ikke så enkelt at det er et kjøkken man kan gå inn på og si "jeg kjeder meg. Kan jeg få lov til å hjelpe til med noe?" Eller...det hadde sikkert gått an, men til vanlig skulle jeg gjerne ha tjent litt penger også. Og jeg tror kanskje jeg ville blitt litt sprø av å smøre baguetter hele dagen, fem til sju dager i uka.

For et par uker siden, tok jeg et baristakurs. Det føltes godt å gjøre noe for å potensielt skaffe meg en jobb. Jeg har lenge hatt lyst til å lære meg de tingene jeg lærte på det kurset. Jeg er ikke kjempeglad i kaffe, men det var kjempeinteressant å lære om hvor kaffen kommer fra, hvordan den dyrkes og hvordan den framstilles. Og så fikk vi kursdeltakerene lære hvordan man bruker en sånn standard kaffemaskin som de har på alle kafeene. De jobbene vokser ikke på trær de, heller.

Det har alltid overrasket meg at det å gå ut og snakke med sjefer rundt omkring og gi fra seg CVen sin er den "enkleste" måten å skaffe seg jobb på. ("det er bare å gå rundt med CVen sin, det" "du må jo bare gå rundt med CVen din" "gjør det") Jeg er ikke freidig og modig nok til å gjøre det. Og i hodet mitt er den fremgangsmåten noe som blir brukt av femten-sekstenåringer som vil skaffe seg sommerjobb for å ha litt ekstra lommepenger. Så i hodet mitt reduseres jeg til en femtenåring som står ovenfor en voksen med autoritet. En sjef. En som er flinkere enn meg og som har mer erfaring i livet enn det jeg har. Og det føles ydmykende. Og angstfremkallende.
I teorien vet jeg at dette ikke stemmer. Jeg har lang og god utdannelse og kompetanse bak meg. Jeg burde, rak i ryggen, klare å gå inn på en kafe og si "her er CVen min, jeg har masse ubrukt kompetanse, du trenger meg til å jobbe for deg"

Nei.
Det er ikke noe "bare" i det.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten

Jeg har lest den rareste boka.
Jeg plukka den opp i "nettopp innkommet"-hylla på biblioteket. Grunnen til at jeg tok den opp i det heletatt er at den er gul. Veldig gul. Med hvit skrift. (drømmejobben min er å designe bokomslag, så det å plukke opp bøker som er fine å se på er helt naturlig)

"Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten" av Bjarte Arneson er en interaktiv roman. Jeg husker ikke forrige gang jeg leste en interaktiv roman. Det var en grøsserne-bok med noen gutter som skulle utforske et spøkelseshus eller noe. En interaktiv roman fungerer sånn at du leser et stykke og blir så konfrontert med et valg. Hvert av valgene fører deg til et annet sted i boka, hvor historien fortsetter.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten starter i det øyeblikket foreldrene til hovedpersonen finner ut at de skal ha barn. Det første valget får du allerede på side 9. Her kaster foreldrene kron og mynt om en viktig avgjørelse. Du kaster selv kron og mynt, og fortsetter enten på side 17 eller side 35.

I løpet av historien blir du konfrontert med flere valg. De fleste av de virker ganske ubetydelige, mens andre er fryktelig vanskelige. Alle valgene fører historien videre i en helt annen rettning enn om du velger å gjøre noe annet. Noen ganger ender historien godt, andre ganger ikke fult så godt.

Det historiene har til felles, bortsett fra hovedpersonene, er at alle får deg til å tenke over hvor små valg det skal til for å forandre livet fullstendig. Jeg har tenkt mye på teorien om parallelle virkeligheter. Kron-og-mynt-valget bestemmer om hovedpersonen får navnet Jørn eller Torgeir. Det er den samme fyren, men i det ene universet heter han Torgeir, og i det andre heter han Jørn. Jeg tror jeg har lest alle historiene nå, men jeg er neimen ikke helt sikker. Ganske spesiellt.

Det har fått meg til å tenke litt over valgene jeg har tatt selv.
Hvis jeg i januar 2004 hadde vært mitt vante (pysete) jeg, istedet for å benytte meg av den plutselige, freidige handlekraften som kom over meg den gangen, ville livet mitt vært helt annerledes. I et parallelt univers, finnes det ei jente med mitt utseende og mitt navn som har helt andre venner, en helt annen familie enn det jeg har nå. Det er det denne boka skal få deg til å tenke over. Hvilke valg har du tatt som har fått livet ditt til å slå inn på en annen gren av virkeligheten?

Bare en logo

Hvis du har uttalt det der uironisk noen gang, så tror jeg at jeg hater deg.
Det er ingen ting som heter "bare" en logo.

En logo er så mye mer enn noen bokstaver, et par farger og kanskje et symbol. En logo skal selge noe, være lett gjenkjennelig og fungere på mange (helst alle) flater.

Norges KFUK/KFUM fikk ny logo i 2015. Dette er andre gang forbundet har fått ny logo siden jeg ble mendlem. Forrige gang var i...2007(?). Da var det veldig mye bråk rundt løsningen. Jeg husker at jeg var litt frustrert selv.

For det første må vi ta i betraktning at KFUK/KFUM en gang var to separate foreninger. KFUK hadde den blå trekanten, og KFUM hadde den røde. Når man slo sammen de to foreningene lagde man denne logoen:

Norges KFUK/KFUMs logo fram til 2007

Så det er kanskje ikke så rart at vi (spesielt jentene) ble frustrert over den nye logoen.

Norges KFUK/KFUMs logo fra 2007

Tanken på at vi jentene står bakom og er tynnere og mindre synlige enn mannfolkene er frustrerende. For ikke å snakke om at designeren hadde gjort blåfargen mye lysere. Mer feminin. Noe av det spennende med den gamle logoen, er jo at det er den blå trekanten som kom fra KFUK og den røde som kom fra KFUM, stikk i strid med hva forutintattheten sier oss. Så forbundet har slitt med denne logoen i åtte år. Den blåfargen er ganske vanskelig å jobbe med.

Norges KFUK/KFUMs nye logo

I sommer kom altså den aller nyeste logoen. Det første jeg tenkte var "hæ?" For ved første øyekast er den ikke veldig sofistikert. Så lasta jeg ned resten av designprogrammet.

Vi har fått en litt mørkere blåfarge, det røde og det blå feltet er like store og det ser veldig mye mer moderne ut. Problemet med den første logoen er at det ikke ser ut som det er én organisasjon. Og det var det jo i utgangspunktet heller ikke. Det var nok det de ønska å gjøre noe med i 2007.

"Men det der kunne jeg også kommet på" Sier mange om mye kreativt, fra logoer til moderne kunst. Joa, kanskje, men det var ikke du som kom på det, var det vel? De som kommer med uttalelser av denne typen, vet som regel ikke at en logo er mer enn en logo.

Hvis du slenger opp en logo og sier deg ferdig, blir det lite helhet. Å lage en god logo tar tid. Masse tid. Jeg gjorde to logooppgaver mens jeg gikk på NKH. Ingen av mine to kommer i nærheten av denne. Selvfølgelig ikke. Begge brukte vi tre-fire uker på. I andreåret hadde vi en egen oppgave som gikk på å lage videre designprogram og -manual på logoen vi hadde laget ferdig to uker før. Denne oppgaven fikk vi tre uker på. Det er ganske mange arbeidstimer tilsammen, foråsidetsånn. Og flere kilo med skissepapir (hvis du er som meg, og tenker best med blyant i hånda, ikke gjennom skjermen). Proffesjonelle designere og -studioer bruker mye mer tid, og tenker mye mer over det de gjør enn det jeg gjorde i de to oppgavene. Så må de også forholde seg til kunder, da.

Designprogrammet som er utvikla til denne nye logoen gjør at den trår fram og viser seg fra sin beste side. Som støtteformer og generell dekor, brukes former som kan lages av trekanter ved å bruke et grid.

Det jeg har mest lyst til å benytte meg av, er muligheten til å legge bilder inni disse formene.
Gøy.

I tillegg er det selvfølgelig andre rettningslinjer og regler, som fonter og farger, som vil gjøre at man vil kunne se at alt som kommer fra forbundet kommer fra forbundet. Fordi trekanten - logoen går igjen over alt.

Neste gang noen okker seg over hvor mye penger en eller annen bedrift har brukt på "bare" en logo ("...Som fjortenåringen min kunne gjort mye bedre, hun er så flink på data"). Så kan du stønne høylytt sammen med meg.