Å lande på riktig hylle

En gang på våren i 2013, lå jeg i fosterstilling på sofaen med et angstanfall som følge av eksamensstress og mindreverdighetsfølelser. Det var en stund siden sist, så anfallet var veldig intenst. I det ene øyeblikket satt jeg der og leste til eksamen og prøvde å finne opp/ned på Sence of coherence, heterosentisitet og barnevernsarbeid, i det neste så jeg på Karen Kavett og grein fordi jeg hadde havna på feil hylle. (JEG *hikst* VIL *hikst* IKKE *hikst* BLI *hikst* LÆRER!) Til slutt lå jeg altså i fosterstilling og konsentrerte meg om å puste. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg søkt grafisk design på (den gangen) Norges Kreative Fagskole. Jeg følte meg litt bedre, men var livredd for hva jeg hadde gjort. Pendle i to år? Enn om det å studere Grafisk design var like vanskelig som å studere ungdomskunnskap? Privatskole er dyrt. Kom jeg atter en gang til å ende opp i fosterstilling med tanker om at jeg for alltid, helt ufaglært, var dømt til å gå på NAV eller sitte i kassa på Rema? For det jeg var redd for, var ikke å ikke få jobb når jeg var ferdig, men å ikke klare å bli ferdig.

Den teoretiske siden av det å studere hadde knekt meg. Igjen. To år med praktisk/estetiske fag og passelig gode karakterer som følge av at jeg faktisk er god til det praktisk/estetiske hadde gjort meg overmodig. Ungdomskunnskap kunne umulig være så innmari mye vanskeligere enn kunst og håndverk? Og jeg ville jo jobbe med ungdom. Jeg skulle bli lærer.

Nå er jeg ferdig på Norges Kreative Høyskole (ikke at jeg egentlig forstår hvorfor det er så innmari mye kulere å være høyskole enn å være fagskole) og jeg fikk langt bedre karakterer enn jeg fikk på ungdomskunnskap, foråsidetsånn. Og jeg sliter med å skaffe jobb.

I høst var jeg og mannfolket så heldige at vi fikk lov til å være med å starte TenSing. Det er en del av konfirmantopplegget til menigheten, men vi håper at vi skal kunne åpne det og utvikle et ungdomsmiljø som favner litt videre enn konfirmant- og ledertreningsarbeidet. Jeg _elsker_ å jobbe med ungdom. Jeg _elsker_ TenSing. Og i går, da vi lærte bort enkelt sanganlegg til de ungdomslederne som skal ha teknikk som hovedoppgave, innså jeg hvor mye jeg har savna å jobbe (firvillig) med ungdom. Og følelsen av å ha gjort noe dumt kom tilbake. Har jeg havna på feil hylle (igjen)?

Det jeg innser er at jeg aldri ville bli lærer. Jeg ville bli ungdomsarbeider - for eksempel innen menighetsarbeid, eller allerhelst i KFUK/KFUM. (det TRENGER jo ikke være frivillig, liksom) Begge deler ville vært fint, egentlig. Men halve den voksne delen av familien min er utdanna lærere. Så...

I hodet mitt går det altså sjelden mer enn to og et halvt år mellom identitetskrisene.
Heldigvis (både for meg og omgivelsene) har jeg litt mer kontroll på egen psyke nå enn jeg hadde for to og et halvt år siden. Beviset er at jeg i dag ikke har ligget i fosterstilling med angst til langt over ørene.

Hvor går veien videre? Jeg aner ikke. Drømmejobben er fremdeles grafisk designer. Jeg blir vel sånn som mannfolket. Han er "programmer by day, musician by night". Jeg kan være grafisk designer på dagtid, frivillig ungdomsarbeider på kveldstid.

Mennesker er ikke bare én ting. Det ville vært kjedelig. Men vi kan ikke jobbe fulltid med mer enn en ting. Jeg har sett mang en menighetspedagog bli utbrendte som følge av 50% stilling (som gjerne blir 75%) som lærer og 50% stilling (100%) som menighetspedagog. Det kan hende at å gjøre hobbyen til jobben sin ikke alltid er den beste ideen i verden. (dette er dessuten litt av moralen i Ghibli-filmen "Kikis budservice" - den er absolutt verdt å se)

Glam-planning?

Alt skal liksom være så innmari "glam" nå for tiden. Jeg dompa borti "glam-planning" i desember. Eller...det kan ha vært slutten av november.
Det går ut på å pynte opp "syvendesansen" sin. Eller planleggeren sin, altså. Jeg husker ikke lenger hvor jeg oppdaga det, men det må ha vært en eller annen youtuber. Det er så mange ting som kommer derfra. Hvis man driver med glam-planning prøver man å få hver uke i planleggeren til å se så pen ut som mulig. Her kan man ta frem scrappeevnene sine.

Den mest populære glam-planneren er Erin Condren-planleggeren. Den koster flesk ($50 pluss frakt), og hvis man vil kjøpe litt ekstra pynt og sånn, koster det enda litt mer. Og så kommer tollen oppå der igjen. Hvis du søker etter "Erin Condren stickers" på Etsy finner du sånn ca tusen produkter. Det går i klistremerker som passer inn i de enkelte rutene for eksempel. Noen av disse klistremerkene er funksjonelle: skjekklister med firkanter til å huke av når du har fiksa det som står der, for eksempel. Det er også påminnere: "hvor mange glass vann har du drukket i dag?" (nå vet jo vi opplyste mennesker at man kun skal drikke vann når man er tørst. Ti glass vann om dagen er ikke ideellt for alle). Noen har lagt opp en styrketreningsutfordring og laget et klistremerke pr. dag innen utfordringen. (den første dagen skal man ta tre situps, den neste dagen fem, osv.)

Jeg tror ikke jeg er den eneste som aldri har klart å faktisk bruke en sånn planlegger i et helt år. Men jeg har aldri prøvd å bruke den som et slags kunstprosjekt. Tanken min er at hvis jeg får hver uke til å se pen ut og har brukt tid på det, så kan det hende at jeg faktisk husker det jeg har skrevet inn der også.
Økonomen (mannfolket) sa at jeg ikke hadde råd til å kjøpe en planlegger til femti dollar som jeg ikke viste om jeg ville få bruk for en gang. Så jeg følte meg litt motløs. Helt til det slo meg at jeg er designer, for pokker! Jeg kan jo lage min egen. Bokbinding har jeg lært meg for en stund siden, jeg kan InDesign og resten finner jeg ut av etterhvert.

Nå vet ikke jeg hva som er praktisk og hva som ikke er det, så jeg bestemte meg for å ta utgangspunkt i et vanlig spread fra den berømte Erin Condren-planleggeren. Ettersom dette er store greier, fant jeg mange bilder av ukesspreads på nettet. Jeg stjal samvittighetsløst layouten og formatet, men gjorde den litt mindre, sånn at et spread kommer inn på ett A4-ark. Jeg ville skrive ut på hjemmeskriveren (måtte kjøpe ny, den gamle viste seg å være defekt); trykkerier er dyre. Hver måned har fått hver sin hovedfarge og støttefarge. Og planleggeren som helhet har fått tre forskjellige fonter som har hver sin funksjon.
Det er fint å få litt designpraksis også, selv om det bare er for min egen del. Når jeg tenker meg om er det ikke noe "bare" i for min egen del, egentlig.

Sånn ser planleggeren ut. Strikken satte jeg på i ettertid, da jeg fant ut at det var lurt

Klistremerkene som det er mulig å kjøpe er selvfølgelig for store for planleggeren min, men det er ingen hindring. Det er enkelte som er nedlastbare som man skal printe selv på klistremerkeark. Og som jeg sa er jeg blitt ganske god på InDesign, så å forminske slik at det passer til størrelsen jeg har laget er ikke spesielt vanskelig. Og så kan jeg lage klistremerker selv.

Et ukesspread

Jeg brukte ganske mye tid på å lage planleggeren min. (men jeg er arbeidsledig...unnskyld...arbeidssøkende, så tid har jeg ganske mye av) Og lærte noe nytt underveis! InDesign kan lage .pdf'er som er sånn at det bare er å brette, så blir det et hefte. Når jeg syr bøker, bruker jeg signaturer på fire og fire ark. En signatur er altså på seksten sider. (brett fire ark i to som et hefte og tell selv) Så antallet sider på gå opp i seksten, hvis ikke legger ID til hvite sider bakerst for å få det til å gå opp.
Dette er knowhow jeg gjerne skulle tilegna meg så tidlig som Tema13 på NKH! (Tema 13 var den første oppgaven i andreåret) For ikke å snakke om på magasinoppgaven. Det kunne ha spart meg _masse_ hodebry og tid.

Jeg har bursdag denne uka, så et bilde av megselv føltes helt riktig.

Det kommer ingen "plan with me"-video fra meg med det første. Av flere grunner. Først og fremst er jeg ikke spesielt keen på at hele verden skal se hva jeg skal gjøre den kommende uka.
Men jeg skal sifra når jeg vet hvordan dette går i 2016.

Har allerede kommet på flere punkter til forbedring til neste år.

Godt nytt år, forresten!

Design/Kunst-skalaen

En uke eller så etter at jeg begynte på NKH, sa en av lærerne (favoritten min, faktisk) til klassen: "og vær så snill å ikke tenk på dere selv som kunstnere. Vi er håndverkere."

Og måten han sa det på, fikk meg til å føle at jeg som faktisk anser meg selv som kunstner, bør skamme meg litt over det. For ikke å snakke om at jeg har drevet med scrapping.

Så jeg har tenkt en del på det. Hva er egentlig forskjellen? Finnes det en tydelig grense, eller er det en glidende overgang? 

Jeg tror det er en glidende overgang. Så jeg skal prøve å forklare skalaen min. Utgangspunktet er designet på årets julekort.

Dette er altså årets julekort. Helt enkelt. Ikke mitt design en gang, jeg var så lat at jeg tok en template. Jeg tenkte som så at når jeg liker dette designet, hvorfor være så arrogant at jeg på død og liv må lage noe selv? Det er jo antakelig en designer som har laget det, og vedkommende har vel gjort seg fortjent til jobben sin. Dette er design. Det har et mål: å vise fram bilder og å si god jul. Det er fint balansert og alt det der. Det gjør jobben sin, uten å være for pyntete eller altfor simplistisk.

Neste punktet på skalaen min, er scrapbooking.

Nå, jeg vet at det er noe i mellom strengt grafisk design og scrapping også, men dere skjønner poenget. Jeg lagde en LO med utgangspunkt i dette julekortet, og andre bilder som ble tatt den dagen vi gikk tur og tok hovedbildet.

Den dagen var en veldig #hortenlove-dag, med kjempefint vær og fantastisk høstlys. Jeg likte den røde ramma de hadde hengt opp på biblioteket (det var jo derfor jeg tok bilde av gutta i den), så jeg brukte den, og genseren til guttungen, pluss høstværet, som bakgrunn for fargevalg. Som det vises, har jeg nesten like mange begrynnelser for at jeg har gjort som jeg har gjort her, som jeg ville hatt hvis dette var et design av noe slag. 

Før jeg begynte på NKH, gikk jeg rundt i den villfarelse at det at jeg har drevet med scrapping ville hjelpe meg i studiene. Så feil kan man ta. Man brukte to år på å plukke av meg pyntesyken, som strengt tatt er alfa/omega når man lager LO'er. Det jeg hadde bruk for, som jeg også bruker når jeg scrapper, er form- og fargesansen min. 

Når du scrapper, kan det med fordel se litt ut som bildene er "kasta" på. Det gir det et mer fotoalbumaktig preg. 

Mamma sa en gang at hun syns det er litt lite bilder og litt mye pynt i scrapbooking. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig, men samtidig er verden sånn nå til dags at man kan ta hundre bilder og bruke tre av de, hvis man vil. Så gjør man det, og plukker de aller beste for å sette i albummet. Resten sletter man eller legger på facebook. 

Her er vi ihvertfall litt i designland. Man skal vise fram bildene, men med et litt mer kunstnerisk uttrykk og mer pynt.

Nå kommer vi til Artjournaling. 

En artjournal er en slags dagbok. Men det er litt lettere å vise den fram til andre, enn en vanlig dagbok. Det er ikke nødvendigvis meninga at man skal kunne lese det man eventuelt har skrevet der. Sidene i en artjournal skal være dagbokentries nok.

Nå er vi over i kunstland. Bildene er fremdeles tilstede, det er også pyntinga fra scrapbookinga, men her trenger ikke budskapet å komme fram. Og min lag-på-lag-mentalitet gjør seg gjeldende i det at jeg bryr meg veldig lite om hva som ligger under, når jeg har lyst til å gjøre noe oppå...

Helt i andre enden av skalaen, finner vi "kunst" med dette mener jeg all form for visuell kunst, men i dette tilfellet er det et maleri. Et uferdig et, sådan.

Jeg bestemte meg for å male noe som skulle være inspirert av de samme bildene. Som regel vet jeg ikke hva jeg skal male når jeg begynner, derfor var det allerede ca hundre lag maling der allerede, da jeg bestemte meg for dette prosjektet. Foreløpig har jeg lånt/stjælt den røde ramma, og bestemt meg for at det skal være varme høstfarger. Og at jeg må gå en tur langs kanalen en dag for å skissere trær. Og kanalen. Jeg kunne kanskje egentlig bare vist fram en skisse på hvitt kopipapir, men hva ville vært gøy med det, liksom? 

En regel her på verkstedet, er at de som er på besøk må male noe. Rebekka har vært bortpå dette. Hun har en veldig illustrativ stil med masse shwong, som står i sterk kontrast til det foreløpige rotet jeg har lagd. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Skalaen er som den er, mener jeg. Rart at en sånn bemerkning fra en lærer har ligget i bevisstheten min i to år og gnagd, egentlig.

Helt til slutt må jeg unnskylde det håpløse lyset disse bildene er tatt i. Belysning innendørs klokka tre på ettermiddagen i desember i Norge er ikke det enkleste.

Project for awesome 2015

Min P4A-video for 2015 handler om www.religioustolerance.org.

Jeg syns at alle skal:
1) se videoen min
2) Gå inn på youtube og kommentere (det er der det teller)
3) Komme seg inn på www.religioustolerance.org og gjøre en donasjon, sånn nå før jul.

Her er videoen min. Enn så lenge ligger den ulista, så det er bare de som har linken som kan se den. Fram til klokka seks i kveld, når livestreamen starter.

Vet du ikke hva Project for awesome er, sier du? Det er synd, for det er et storartet prosjekt oss videobloggere og idealister imellom.

Gå inn på projectforawesome.com  og les deg opp. Det er en ordre.

Negativt rom

Negativt rom er fantastisk.
Ikke motsi meg.

Fenomenet oppstår når rommet rundt det man har laget blir en interessant form i seg selv.
Et kult eksempel er denne, hvor du enten ser to profiler, eller en vase.
Eller begge deler


Ved å google "negative space" kan du finne mange andre kule eksempler også.






Jeg har prøvd flere ganger å lage noe som har et interessant negativt rom. Det er ikke enkelt, skal jeg si dere. Det skal veldig mange tilfeldigheter (og veldig god fantasi og gode øyne) til for å fa det til.
Eller...det er enkelt å lage noe som har interessant negativt rom. Det som er vanskelig, er å lage noe som har et negativt rom som ser ut som noe. Og det er det siste som er interessant nå man driver med grafisk design.

Et veldig berømt eksempel er fedex-pila. Jeg ble gjort oppmerksom på den av Karen Kavett i denne videoen.



Artikkelen hun nevner i videoen kan finnes her:http://www.fastcodesign.com/1671067/the-story-behind-the-famous-fedex-logo-and-why-it-works

Her kan du se pila i logoen, i det tilfellet at du ikke gidder å se hele videoen (noe du strengt tatt burde, Karen er kul).

Mønster

Når jeg skal lage et nytt design og føler at jeg står litt fast, starter jeg alltid med å lage et mønster som kan passe. Jeg lager gjerne et mønster som designelement uansett, egentlig.
Dette er mønster jeg lagde mens jeg gikk på NKH. Oppgavene som helhet gikk ikke alltid like bra, men jeg fikk som regel skryt for mønstrene. Og det er jo ikke ikkenoe.















Som det kanskje vises, finnes det flere filosofier i min mønsterlagepraksis. Vi har "skjøten skal ikke vises og mønsteret skal se så kaotisk ut som mulig"-filosofien. Jeg liker ikke mønstre som skal se "tilfeldige" ut, men hvor det er tydelig hvor skjøten er. Da blir jeg faktisk litt sprø. Ikke spør hvorfor. Den andre filosofien er litt strammere. Her kan du godt se skjøten, det kan faktisk være ganske kult.

I tillegg er også "luftigheten" viktig. Når mønsterelementene er tett på hverandre, kan ofte det negative rommet tre fram og bli vel så interessant som det positive. Når elementene er litt mer spredd, blir mønsteret litt "luftigere" og det kan bli lettere å plassere et helt annet element (tekst, for eksempel) oppå mønsteret.

Ved en senere anledning kan det hende jeg finner noen bilder som illustrerer hvorfor jeg blir sprø av mønster med tydelige mønsterelementskjøter.

Arbeidssøkende

Arbeidssøkende er bare en fin måte å si "arbeidsledig" på.
Noe jeg har vært siden jeg leverte eksamen 12. juni. Det er 172 dager siden i dag.
Folk har skrevet lengre og bedre enn det jeg gjør nå om det å være arbeidsledig...unnskyld...arbeidssøkende. Det jeg har å si, er vel helst at man ikke vet hvordan noe er før man har prøvd det selv.
Den første halvannen/to månedene, tenkte jeg at jeg hadde fortjent sommerferie. Noe jeg også hadde. Den siste måneden av skolen var seriøst noe av det tøffere jeg har gjort i mitt liv. Og det sier forsåvidt ikke så lite.
Etter at mannfolket hadde begynt på jobb igjen, og guttungen var tilbake i barnehagen, begynte jeg å kikke rundt etter jobb for alvor. Og da innså jeg hvor naivt det er å tro at man bare skal "finne" en jobb. Jeg har jo også en relativt spesialisert utdanning. Og innad i bransjen vil arbeidsgivere helst ha folk med tyve års erfaring (overdrivelse). Så jeg skriver søknader når det dukker opp noe jeg har kompetanse til å søke på. Det vil si at jeg ikke kan, selv om jeg aldri så mye ville, kan søke på jobb som interaksjonsdesigner, for eksempel.

Så for å holde psyken under kontroll, og for å ha en viss styring på hvilken dag det er i dag, har jeg en timeplan. Jeg skal gå en tur ut på mandag, vanne planter på tirsdag, svømme på onsdag, filme video på torsdag og brette tøy og tørke støv på fredag. Så husker jeg kanskje at det er den dagen jeg vanner planter at guttungen skal på turning.

Og at det finnes andre ting i verden enn Battlestar Galactica og Supernatural.