8. mars

Hvert år den åttende mars dukker spørsmålet opp:
Trenger vi kvinnedagen? Har den ikke utspilt sin rolle?


Det er en veldig vestlig tankegang, er det ikke?




Det er ingen tvil om at kvinner her i vesten er betraktelig mer likestilte (heldivis for meg) enn andre steder i verden. Men feminisme har en verdi i vesten også.

Jeg snakker ikke om at vi her i Norge har veldig stor forskjell i lønninger for likt arbeid mellom kjønnene. Det vet jeg veldig lite om, faktisk. I enkelte stater i USA er forskjellen så heftig som at kvinner tjener 77% av det en mann tjener for likt arbeid. Jeg snakker om de tingene vi som damer opplever her i vesten, som virker trivielle i forhold til eksemplet over, men som er med på å normalisere diskriminering av kvinner. Hverdagssjåvinisme, om du vil.
En liste over sånne småting:

1.

Virkelig? Med en gang de kommer ut skal altså jenter indoktrineres til å hate kroppen sin, mens gutters selvtillit skal boostes.


2.
For et par år siden var jeg og Mannfolket i London. En av kveldene satt vi på en resturant, som man jo gjerne gjør. Jeg hadde bestilt en øl og Mannfolket en brus. En annen kelner enn hun som hadde tatt opp bestillingen kom med drikken og satte ølen foran Mannfolket. Helt automatisk. For hvis det er en øl og en brus, skal ølen til mannen. Tydeligvis.

3.
Samme skjorta, samme merke. Markedsført for menn til venstre og for kvinner til høyre.


4.
Hvis noe trengs å hamres eller skrus spør man mannen. Hjemme hos meg spør mannen meg.

5.
Jeg kjenner en som er pappa til et tvillingpar. Når han er ute med de og storesøstra deres, hender det han får kommentarer om at han er så flink "barnevakt" og "at du tør å være ute med de alle tre helt alene!". Hvis det var meg, ville jeg ikke fått en eneste kommentar.

6.
Mannlige voldtektsoffere blir ledd av.

7.
Menn som strikker er en sensasjon.


8.
Men morgenbladet kommer med denne anmeldelsen på strikkebøker.

9.
Catcalling.

10.
Jeg opplever det å ikke ha vært utsatt for catcalling som et nederlag. Selv om jeg intelektuelt sett vet at det ville vært veldig ubehagelig og nedverdigende.

11.


12.
Ikke en gang jeg tok denne ved første forsøk:
"en gutt og pappaen hans havner i en bilulykke. Pappaens liv står ikke til å redde, men sønnen blir sendt til sykehus. Legen utbryter "men dette er jo min sønn!" når han blir trilla inn på akutten. (hvordan kan dette ha seg?)"
Jeg skjemmes.

13.
På "opera hele landet"-helga kom prosjektlederen med følgende uttalelse: "ja, vi har ikke bestemt hva dere skal ha på dere på konserten enda, jeg vet at spesiellt damene allerede lurer på dette." Midten av koret lo. Jeg så ikke et eneste smil blandt altene rundt meg.

Disse tingene er jo stort sett ganske trivielle, men de viser en tendens jeg skremmes av. Vi damer er lette å avfeie, og vi burde holde oss til de tingene vi kan mest om (strikking, matlaging), ta alle kommentarer som komplimenter og generelt underkaste oss i hverdagslivet. Det vi merker her, er at disse stereotypiene skader menn også. Menn som lager mat, tar oppvasken og tør å kjøpe tamponger blir kalt tøfler. Mannlige frisører blir avfeid som homofile. Jeg er redd for at Guttungen skal vokse opp i en verden hvor han ikke kan velge den veien han ønsker, i frykt for å bli sett på som lite maskulin.

Important jewlery

Musearm

85% av befolkningen er høyrehendte. Jeg er intet unntak.

Og som en person som bruker hendene til alt, ble jeg akutt klar over hvor vanskelig det er å leve uten min høyre hånd. 

Jeg har ikke mista den. Den er der. Men akkurat nå er den ubrukelig. Det er også, i større eller mindre grad, håndleddet og armen også.

Musearm, heter det. Og jeg er i ferd med å bli gal. Jeg oppdaga det da jeg skulle filme en video. Jeg bruker jo å drikke te i alle videoene mine. Denne gangen klarte jeg ikke å holde koppen. Fingrene mine skalv og gjorde vondt. Jeg måtte bare sette fra meg koppen.

Filminga var ferdig og jeg skulle sette meg ned å redigere. Det er det bare å la være å gjøre. 

Andre ting det bare er å la være å gjøre er: 

-strikking

-maling

-tegning

-telefontrykking

-all PC-bruk, egentlig

Jeg prøvde å spille litt bass, tenkte at jeg bruker jo høyrearmen bare til å slå an strengene...vondt verre.

"Musearm er ikke et strengt medisinsk definert syndrom. Begrepet inkluderer alle plager som kan forekomme i forbindelse med gjentatte anstrengelser av muskler, sener, nerver og leddbånd.

Vanlige områder som rammes er skuldre, armer, håndledd og hender." (helsenett.no)

Jeg er med andre ord et perfekt eksempel.

Stahet er også en ting. Så her sitter jeg og skriver, selv om skuldra gjør vondt. Skal slutte nå.

Noen som har forslag til hva jeg skal gjøre hele dagen nå? Annet enn å gå tur og se på TV, for det er de to tingene jeg har gjort de siste fire dagene.

Opera hele landet

I april skal jeg stå på scenen i operaen.
Ja, du leste riktig. Operaen. I Oslo.

Norges korforbund arrangerer prosjektet "opera hele landet" som jeg meldte meg på sporenstreks da jeg leste om det. Og det er utrolig hvor glad jeg er for at jeg gjorde det!
I helga var det andre øvingshelg, denne gangen med alle de sjuhundreognoe sangerene. Samfunnssalen ved sentrum scene i Oslo var breddfull. Dirigenten stod på tre paller satt oppå hverandre, og de helt bakerst kunne likevel ikke se han skikkelig. Jeg elsker å synge i store kor. Og som tensingdirigent har jeg også erfart at jeg elsker å dirigere store kor, så jeg tror dirigenten kosa seg like mye som koristene.

For å ta bilde av hele koret må man bruke vidvinkel eller panoramafunksjon.

Jeg har aldri sunget opera før. Det er ikke blandt sjangrene som har vært dekket av noe kor jeg har sunget i. Det har vært mengder av messer, men aldri Carmen. Veldig mye gospel, men ingen Turandot. Så jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Jeg visste jo at det er fin musikk, men har alltid sett på opera som noe gammeldags og kanskje til og med litt traust. Men det finnes ingen messe hvor jeg får lov til å synge følgende strofe: "Han  spiller hasard! "Er uoppdragen! Svarer mutt. Og aldri kysser han på hånden. Er frimurer, tror jeg, drikker bare rødvin, ja, og knapt nok det" ikke i gospel heller, når jeg tenker over det.

Det er vanskelig å ta bilder av seg selv i denne situasjonen. Man skal liksom synge. Så jeg tok en liten videosnutt. Min egen synging i denne videoen er desverre så som så, foråsidetsånn. Stoffet er vanskelig nok når man bare har dirigent og noter å holde styr på, legg til filming og dermed en hånd mindre.... Men morro er det lell.

Ting tar så lang tid som de tar.

Fra nå av deler jeg videoene mine her og. Så kan de som ikke er på youtube også se at de kommer...

Videoblogging

Det året jeg hadde mammapermisjon fra studiene etter at guttungen ble født oppdaga jeg masse nye ting. Det starta med musikkvideoen til "wizard love" fra høsten 2011 med bandet Heyhihello og Tessa Violet.



Den er fremdeles en av mine favoritt-indiesanger. Lagt ut på Tessas youtubekanal. Jeg gjorde youtubetingen og fant ut at Tessa er en videoblogger. Jeg trodde den gangen at videoblogging var en fjortisjentegreie. (takk skal dere ha, Torsdag kveld fra Nydalen), men det er det ikke. Etter å ha bingewatcha alle videoene til Vlogbrothers, Tessa, Charlie og Shawna mens jeg amma og kosa baby, var jeg kjempeklar for å begynne med dette kule selv. Men det tok litt tid før jeg fikk begynt. Jeg vet jo at ingen er kjempegode til dette eller har kjempeflott utstyr fra første sekund. Det gjelder alle ferdigheter. Ingen er kjempeflinke fra begynnelsen av. Noen har anlegg for noe, men det vil likevel ta tid å bli virkelig flink til noe. Men jeg er som kjent ganske redd for å feile. Det har bitt bedre de siste fire årene, men jeg er likevel fremdeles ganske redd for å feile.
Jeg har nå 124 videoer som tilsammen er blitt sett 14 041 ganger og 126 abonnenter. Sistnevnte tall er jeg ikke sikker på hvordan ble såpass høyt (relativt sett, jeg har ikke sagt "abonner på meg, værsåsnill" noen gang).
Min første videoblogvideo er publisert 12. november 2012 og har i skrivende stund 36 views. Ikke se den, den suger. Kanskje ikke så veldig i forhold til at det er den første videoen jeg lagde noengang, men se heller de nyeste videoene mine. Ikke bare har de større produksjonsverdi, lagd med bedre utsyr, men jeg er generellt blitt flinkere både til å være foran kameraet og til å redigere. Det tok bare litt tid å finne formen. Hvis jeg ser tilbake på de, føler at jeg begynte å finne formen for halvannet/to år siden.

Redigeringa var det jeg så minst fram til da jeg begynte å vlogge. Men etterhvert som jeg ble mer fortrolig med de enkleste aspektene ved programvaren, begynte jeg å virkelig like å redigere. Alle adobe-programmene er veldig gode til hvert sitt bruk, men de har mange av de samme snarveiene til mange av de samme verktøyene. Det er lettere å lære seg illustrator når du først kan litt photoshop. Jeg liker at Premiere kan gjøre alt jeg tenker at det kan gjøre. Og det finnes så innmari mange resurser der ute som mer enn gjerne lærer meg det jeg trenger å vite hvis jeg vil gjøre noe jeg ikke vet hvordan gjøres.
Nå liker jeg å redigere. Jeg liker å få videoen til å flyte pent, både i bilde og lyd. Jeg liker å lage videoer med time remapping (kanskje litt for mye).

Men det jeg liker best ved youtube, er at selv når man får i gjennomsnitt 44 views (jeg har trukket fra viewsene på min mest sette video, fordi det trekker det kunstig mye opp), kan man få hyggelige kommentarer (jeg har fremdeles ikke opplevd å få noe hat i kommentarfeltet, bank i bordet) og få en og annen internettvenn fra andre sida av jorda.

Dette er min mest sette video(8520 views):

Jeg har lyst til å skrive noe om det å være arbeidsledig. (unnskyld. - arbeidssøkende)

Men ord blir fattige. Det føles som syting; og jeg har prøvd å la være å syte.

Jeg er blitt veldig apatisk. Dette skjer i bølger. I perioder er jeg kjempeaktiv, maler en hel masse, rydder i leiligheten og gjør alt som er fornuftig.
I andre perioder ligger jeg på sofaen og ser youtubevideoer. Og været. I dag er det veldig fint, men jeg har ikke handlekraft til å gå ut. Etterhvert som sola kommer høyere, siger jeg lenger ned i sofaen for ikke å få den i øynene (vi har et digert, østvendt stuevindu). Hvis det ikke hadde vært for at mannfolket ikke har lappen og det dermed faller på meg å få guttungen på barnehagen (og mannfolket på jobb i samme slengen), ville jeg ikke stått opp i det heletatt.

Jeg er ikke lat. Når jeg har en mening, når det jeg gjør føles nyttig, er jeg kjempeeffektiv og ikke redd for å ta i et tak i det heletatt. Å ha mye å gjøre gjør meg godt. Mens jeg gikk på NKH var det sjelden tid til å bli apatisk over flere dager. Det skjedde noe hele tida.

Jeg har aldri følt meg så nytteløs som jeg har gjort de siste sju månedene.

Da jeg helga for snart to uker siden var med noen av tensinglederene våre på vinterfestival i Larvik, innså jeg hvor kjedelig det kan være å være med som leder. Jeg skulle ikke på noe seminar, og foredraget for ledere var mye kortere enn deltakerenes seminarer. Nå var også de seks ungdommene jeg hadde med meg nærmest kjedelig selvgående. Så det var et øyeblikk der hvor jeg bare vandra inn på kjøkkenet og sa "jeg kjeder meg, kan jeg få lov til å hjelpe til med noe?" Jeg ble møtt med undring, men fikk lov til å stå sammen med to andre frivillige damer og smøre baguetter som skulle være kveldsmat. Det føltes fint. Å gjøre noe. Prate med folk. Bli kjent med andre voksne.

Til vanlig, derimot, er det ikke så enkelt at det er et kjøkken man kan gå inn på og si "jeg kjeder meg. Kan jeg få lov til å hjelpe til med noe?" Eller...det hadde sikkert gått an, men til vanlig skulle jeg gjerne ha tjent litt penger også. Og jeg tror kanskje jeg ville blitt litt sprø av å smøre baguetter hele dagen, fem til sju dager i uka.

For et par uker siden, tok jeg et baristakurs. Det føltes godt å gjøre noe for å potensielt skaffe meg en jobb. Jeg har lenge hatt lyst til å lære meg de tingene jeg lærte på det kurset. Jeg er ikke kjempeglad i kaffe, men det var kjempeinteressant å lære om hvor kaffen kommer fra, hvordan den dyrkes og hvordan den framstilles. Og så fikk vi kursdeltakerene lære hvordan man bruker en sånn standard kaffemaskin som de har på alle kafeene. De jobbene vokser ikke på trær de, heller.

Det har alltid overrasket meg at det å gå ut og snakke med sjefer rundt omkring og gi fra seg CVen sin er den "enkleste" måten å skaffe seg jobb på. ("det er bare å gå rundt med CVen sin, det" "du må jo bare gå rundt med CVen din" "gjør det") Jeg er ikke freidig og modig nok til å gjøre det. Og i hodet mitt er den fremgangsmåten noe som blir brukt av femten-sekstenåringer som vil skaffe seg sommerjobb for å ha litt ekstra lommepenger. Så i hodet mitt reduseres jeg til en femtenåring som står ovenfor en voksen med autoritet. En sjef. En som er flinkere enn meg og som har mer erfaring i livet enn det jeg har. Og det føles ydmykende. Og angstfremkallende.
I teorien vet jeg at dette ikke stemmer. Jeg har lang og god utdannelse og kompetanse bak meg. Jeg burde, rak i ryggen, klare å gå inn på en kafe og si "her er CVen min, jeg har masse ubrukt kompetanse, du trenger meg til å jobbe for deg"

Nei.
Det er ikke noe "bare" i det.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten

Jeg har lest den rareste boka.
Jeg plukka den opp i "nettopp innkommet"-hylla på biblioteket. Grunnen til at jeg tok den opp i det heletatt er at den er gul. Veldig gul. Med hvit skrift. (drømmejobben min er å designe bokomslag, så det å plukke opp bøker som er fine å se på er helt naturlig)

"Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten" av Bjarte Arneson er en interaktiv roman. Jeg husker ikke forrige gang jeg leste en interaktiv roman. Det var en grøsserne-bok med noen gutter som skulle utforske et spøkelseshus eller noe. En interaktiv roman fungerer sånn at du leser et stykke og blir så konfrontert med et valg. Hvert av valgene fører deg til et annet sted i boka, hvor historien fortsetter.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten starter i det øyeblikket foreldrene til hovedpersonen finner ut at de skal ha barn. Det første valget får du allerede på side 9. Her kaster foreldrene kron og mynt om en viktig avgjørelse. Du kaster selv kron og mynt, og fortsetter enten på side 17 eller side 35.

I løpet av historien blir du konfrontert med flere valg. De fleste av de virker ganske ubetydelige, mens andre er fryktelig vanskelige. Alle valgene fører historien videre i en helt annen rettning enn om du velger å gjøre noe annet. Noen ganger ender historien godt, andre ganger ikke fult så godt.

Det historiene har til felles, bortsett fra hovedpersonene, er at alle får deg til å tenke over hvor små valg det skal til for å forandre livet fullstendig. Jeg har tenkt mye på teorien om parallelle virkeligheter. Kron-og-mynt-valget bestemmer om hovedpersonen får navnet Jørn eller Torgeir. Det er den samme fyren, men i det ene universet heter han Torgeir, og i det andre heter han Jørn. Jeg tror jeg har lest alle historiene nå, men jeg er neimen ikke helt sikker. Ganske spesiellt.

Det har fått meg til å tenke litt over valgene jeg har tatt selv.
Hvis jeg i januar 2004 hadde vært mitt vante (pysete) jeg, istedet for å benytte meg av den plutselige, freidige handlekraften som kom over meg den gangen, ville livet mitt vært helt annerledes. I et parallelt univers, finnes det ei jente med mitt utseende og mitt navn som har helt andre venner, en helt annen familie enn det jeg har nå. Det er det denne boka skal få deg til å tenke over. Hvilke valg har du tatt som har fått livet ditt til å slå inn på en annen gren av virkeligheten?

Bare en logo

Hvis du har uttalt det der uironisk noen gang, så tror jeg at jeg hater deg.
Det er ingen ting som heter "bare" en logo.

En logo er så mye mer enn noen bokstaver, et par farger og kanskje et symbol. En logo skal selge noe, være lett gjenkjennelig og fungere på mange (helst alle) flater.

Norges KFUK/KFUM fikk ny logo i 2015. Dette er andre gang forbundet har fått ny logo siden jeg ble mendlem. Forrige gang var i...2007(?). Da var det veldig mye bråk rundt løsningen. Jeg husker at jeg var litt frustrert selv.

For det første må vi ta i betraktning at KFUK/KFUM en gang var to separate foreninger. KFUK hadde den blå trekanten, og KFUM hadde den røde. Når man slo sammen de to foreningene lagde man denne logoen:

Norges KFUK/KFUMs logo fram til 2007

Så det er kanskje ikke så rart at vi (spesielt jentene) ble frustrert over den nye logoen.

Norges KFUK/KFUMs logo fra 2007

Tanken på at vi jentene står bakom og er tynnere og mindre synlige enn mannfolkene er frustrerende. For ikke å snakke om at designeren hadde gjort blåfargen mye lysere. Mer feminin. Noe av det spennende med den gamle logoen, er jo at det er den blå trekanten som kom fra KFUK og den røde som kom fra KFUM, stikk i strid med hva forutintattheten sier oss. Så forbundet har slitt med denne logoen i åtte år. Den blåfargen er ganske vanskelig å jobbe med.

Norges KFUK/KFUMs nye logo

I sommer kom altså den aller nyeste logoen. Det første jeg tenkte var "hæ?" For ved første øyekast er den ikke veldig sofistikert. Så lasta jeg ned resten av designprogrammet.

Vi har fått en litt mørkere blåfarge, det røde og det blå feltet er like store og det ser veldig mye mer moderne ut. Problemet med den første logoen er at det ikke ser ut som det er én organisasjon. Og det var det jo i utgangspunktet heller ikke. Det var nok det de ønska å gjøre noe med i 2007.

"Men det der kunne jeg også kommet på" Sier mange om mye kreativt, fra logoer til moderne kunst. Joa, kanskje, men det var ikke du som kom på det, var det vel? De som kommer med uttalelser av denne typen, vet som regel ikke at en logo er mer enn en logo.

Hvis du slenger opp en logo og sier deg ferdig, blir det lite helhet. Å lage en god logo tar tid. Masse tid. Jeg gjorde to logooppgaver mens jeg gikk på NKH. Ingen av mine to kommer i nærheten av denne. Selvfølgelig ikke. Begge brukte vi tre-fire uker på. I andreåret hadde vi en egen oppgave som gikk på å lage videre designprogram og -manual på logoen vi hadde laget ferdig to uker før. Denne oppgaven fikk vi tre uker på. Det er ganske mange arbeidstimer tilsammen, foråsidetsånn. Og flere kilo med skissepapir (hvis du er som meg, og tenker best med blyant i hånda, ikke gjennom skjermen). Proffesjonelle designere og -studioer bruker mye mer tid, og tenker mye mer over det de gjør enn det jeg gjorde i de to oppgavene. Så må de også forholde seg til kunder, da.

Designprogrammet som er utvikla til denne nye logoen gjør at den trår fram og viser seg fra sin beste side. Som støtteformer og generell dekor, brukes former som kan lages av trekanter ved å bruke et grid.

Det jeg har mest lyst til å benytte meg av, er muligheten til å legge bilder inni disse formene.
Gøy.

I tillegg er det selvfølgelig andre rettningslinjer og regler, som fonter og farger, som vil gjøre at man vil kunne se at alt som kommer fra forbundet kommer fra forbundet. Fordi trekanten - logoen går igjen over alt.

Neste gang noen okker seg over hvor mye penger en eller annen bedrift har brukt på "bare" en logo ("...Som fjortenåringen min kunne gjort mye bedre, hun er så flink på data"). Så kan du stønne høylytt sammen med meg.

Å lande på riktig hylle

En gang på våren i 2013, lå jeg i fosterstilling på sofaen med et angstanfall som følge av eksamensstress og mindreverdighetsfølelser. Det var en stund siden sist, så anfallet var veldig intenst. I det ene øyeblikket satt jeg der og leste til eksamen og prøvde å finne opp/ned på Sence of coherence, heterosentisitet og barnevernsarbeid, i det neste så jeg på Karen Kavett og grein fordi jeg hadde havna på feil hylle. (JEG *hikst* VIL *hikst* IKKE *hikst* BLI *hikst* LÆRER!) Til slutt lå jeg altså i fosterstilling og konsentrerte meg om å puste. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg søkt grafisk design på (den gangen) Norges Kreative Fagskole. Jeg følte meg litt bedre, men var livredd for hva jeg hadde gjort. Pendle i to år? Enn om det å studere Grafisk design var like vanskelig som å studere ungdomskunnskap? Privatskole er dyrt. Kom jeg atter en gang til å ende opp i fosterstilling med tanker om at jeg for alltid, helt ufaglært, var dømt til å gå på NAV eller sitte i kassa på Rema? For det jeg var redd for, var ikke å ikke få jobb når jeg var ferdig, men å ikke klare å bli ferdig.

Den teoretiske siden av det å studere hadde knekt meg. Igjen. To år med praktisk/estetiske fag og passelig gode karakterer som følge av at jeg faktisk er god til det praktisk/estetiske hadde gjort meg overmodig. Ungdomskunnskap kunne umulig være så innmari mye vanskeligere enn kunst og håndverk? Og jeg ville jo jobbe med ungdom. Jeg skulle bli lærer.

Nå er jeg ferdig på Norges Kreative Høyskole (ikke at jeg egentlig forstår hvorfor det er så innmari mye kulere å være høyskole enn å være fagskole) og jeg fikk langt bedre karakterer enn jeg fikk på ungdomskunnskap, foråsidetsånn. Og jeg sliter med å skaffe jobb.

I høst var jeg og mannfolket så heldige at vi fikk lov til å være med å starte TenSing. Det er en del av konfirmantopplegget til menigheten, men vi håper at vi skal kunne åpne det og utvikle et ungdomsmiljø som favner litt videre enn konfirmant- og ledertreningsarbeidet. Jeg _elsker_ å jobbe med ungdom. Jeg _elsker_ TenSing. Og i går, da vi lærte bort enkelt sanganlegg til de ungdomslederne som skal ha teknikk som hovedoppgave, innså jeg hvor mye jeg har savna å jobbe (firvillig) med ungdom. Og følelsen av å ha gjort noe dumt kom tilbake. Har jeg havna på feil hylle (igjen)?

Det jeg innser er at jeg aldri ville bli lærer. Jeg ville bli ungdomsarbeider - for eksempel innen menighetsarbeid, eller allerhelst i KFUK/KFUM. (det TRENGER jo ikke være frivillig, liksom) Begge deler ville vært fint, egentlig. Men halve den voksne delen av familien min er utdanna lærere. Så...

I hodet mitt går det altså sjelden mer enn to og et halvt år mellom identitetskrisene.
Heldigvis (både for meg og omgivelsene) har jeg litt mer kontroll på egen psyke nå enn jeg hadde for to og et halvt år siden. Beviset er at jeg i dag ikke har ligget i fosterstilling med angst til langt over ørene.

Hvor går veien videre? Jeg aner ikke. Drømmejobben er fremdeles grafisk designer. Jeg blir vel sånn som mannfolket. Han er "programmer by day, musician by night". Jeg kan være grafisk designer på dagtid, frivillig ungdomsarbeider på kveldstid.

Mennesker er ikke bare én ting. Det ville vært kjedelig. Men vi kan ikke jobbe fulltid med mer enn en ting. Jeg har sett mang en menighetspedagog bli utbrendte som følge av 50% stilling (som gjerne blir 75%) som lærer og 50% stilling (100%) som menighetspedagog. Det kan hende at å gjøre hobbyen til jobben sin ikke alltid er den beste ideen i verden. (dette er dessuten litt av moralen i Ghibli-filmen "Kikis budservice" - den er absolutt verdt å se)

Glam-planning?

Alt skal liksom være så innmari "glam" nå for tiden. Jeg dompa borti "glam-planning" i desember. Eller...det kan ha vært slutten av november.
Det går ut på å pynte opp "syvendesansen" sin. Eller planleggeren sin, altså. Jeg husker ikke lenger hvor jeg oppdaga det, men det må ha vært en eller annen youtuber. Det er så mange ting som kommer derfra. Hvis man driver med glam-planning prøver man å få hver uke i planleggeren til å se så pen ut som mulig. Her kan man ta frem scrappeevnene sine.

Den mest populære glam-planneren er Erin Condren-planleggeren. Den koster flesk ($50 pluss frakt), og hvis man vil kjøpe litt ekstra pynt og sånn, koster det enda litt mer. Og så kommer tollen oppå der igjen. Hvis du søker etter "Erin Condren stickers" på Etsy finner du sånn ca tusen produkter. Det går i klistremerker som passer inn i de enkelte rutene for eksempel. Noen av disse klistremerkene er funksjonelle: skjekklister med firkanter til å huke av når du har fiksa det som står der, for eksempel. Det er også påminnere: "hvor mange glass vann har du drukket i dag?" (nå vet jo vi opplyste mennesker at man kun skal drikke vann når man er tørst. Ti glass vann om dagen er ikke ideellt for alle). Noen har lagt opp en styrketreningsutfordring og laget et klistremerke pr. dag innen utfordringen. (den første dagen skal man ta tre situps, den neste dagen fem, osv.)

Jeg tror ikke jeg er den eneste som aldri har klart å faktisk bruke en sånn planlegger i et helt år. Men jeg har aldri prøvd å bruke den som et slags kunstprosjekt. Tanken min er at hvis jeg får hver uke til å se pen ut og har brukt tid på det, så kan det hende at jeg faktisk husker det jeg har skrevet inn der også.
Økonomen (mannfolket) sa at jeg ikke hadde råd til å kjøpe en planlegger til femti dollar som jeg ikke viste om jeg ville få bruk for en gang. Så jeg følte meg litt motløs. Helt til det slo meg at jeg er designer, for pokker! Jeg kan jo lage min egen. Bokbinding har jeg lært meg for en stund siden, jeg kan InDesign og resten finner jeg ut av etterhvert.

Nå vet ikke jeg hva som er praktisk og hva som ikke er det, så jeg bestemte meg for å ta utgangspunkt i et vanlig spread fra den berømte Erin Condren-planleggeren. Ettersom dette er store greier, fant jeg mange bilder av ukesspreads på nettet. Jeg stjal samvittighetsløst layouten og formatet, men gjorde den litt mindre, sånn at et spread kommer inn på ett A4-ark. Jeg ville skrive ut på hjemmeskriveren (måtte kjøpe ny, den gamle viste seg å være defekt); trykkerier er dyre. Hver måned har fått hver sin hovedfarge og støttefarge. Og planleggeren som helhet har fått tre forskjellige fonter som har hver sin funksjon.
Det er fint å få litt designpraksis også, selv om det bare er for min egen del. Når jeg tenker meg om er det ikke noe "bare" i for min egen del, egentlig.

Sånn ser planleggeren ut. Strikken satte jeg på i ettertid, da jeg fant ut at det var lurt

Klistremerkene som det er mulig å kjøpe er selvfølgelig for store for planleggeren min, men det er ingen hindring. Det er enkelte som er nedlastbare som man skal printe selv på klistremerkeark. Og som jeg sa er jeg blitt ganske god på InDesign, så å forminske slik at det passer til størrelsen jeg har laget er ikke spesielt vanskelig. Og så kan jeg lage klistremerker selv.

Et ukesspread

Jeg brukte ganske mye tid på å lage planleggeren min. (men jeg er arbeidsledig...unnskyld...arbeidssøkende, så tid har jeg ganske mye av) Og lærte noe nytt underveis! InDesign kan lage .pdf'er som er sånn at det bare er å brette, så blir det et hefte. Når jeg syr bøker, bruker jeg signaturer på fire og fire ark. En signatur er altså på seksten sider. (brett fire ark i to som et hefte og tell selv) Så antallet sider på gå opp i seksten, hvis ikke legger ID til hvite sider bakerst for å få det til å gå opp.
Dette er knowhow jeg gjerne skulle tilegna meg så tidlig som Tema13 på NKH! (Tema 13 var den første oppgaven i andreåret) For ikke å snakke om på magasinoppgaven. Det kunne ha spart meg _masse_ hodebry og tid.

Jeg har bursdag denne uka, så et bilde av megselv føltes helt riktig.

Det kommer ingen "plan with me"-video fra meg med det første. Av flere grunner. Først og fremst er jeg ikke spesielt keen på at hele verden skal se hva jeg skal gjøre den kommende uka.
Men jeg skal sifra når jeg vet hvordan dette går i 2016.

Har allerede kommet på flere punkter til forbedring til neste år.

Godt nytt år, forresten!

Design/Kunst-skalaen

En uke eller så etter at jeg begynte på NKH, sa en av lærerne (favoritten min, faktisk) til klassen: "og vær så snill å ikke tenk på dere selv som kunstnere. Vi er håndverkere."

Og måten han sa det på, fikk meg til å føle at jeg som faktisk anser meg selv som kunstner, bør skamme meg litt over det. For ikke å snakke om at jeg har drevet med scrapping.

Så jeg har tenkt en del på det. Hva er egentlig forskjellen? Finnes det en tydelig grense, eller er det en glidende overgang? 

Jeg tror det er en glidende overgang. Så jeg skal prøve å forklare skalaen min. Utgangspunktet er designet på årets julekort.

Dette er altså årets julekort. Helt enkelt. Ikke mitt design en gang, jeg var så lat at jeg tok en template. Jeg tenkte som så at når jeg liker dette designet, hvorfor være så arrogant at jeg på død og liv må lage noe selv? Det er jo antakelig en designer som har laget det, og vedkommende har vel gjort seg fortjent til jobben sin. Dette er design. Det har et mål: å vise fram bilder og å si god jul. Det er fint balansert og alt det der. Det gjør jobben sin, uten å være for pyntete eller altfor simplistisk.

Neste punktet på skalaen min, er scrapbooking.

Nå, jeg vet at det er noe i mellom strengt grafisk design og scrapping også, men dere skjønner poenget. Jeg lagde en LO med utgangspunkt i dette julekortet, og andre bilder som ble tatt den dagen vi gikk tur og tok hovedbildet.

Den dagen var en veldig #hortenlove-dag, med kjempefint vær og fantastisk høstlys. Jeg likte den røde ramma de hadde hengt opp på biblioteket (det var jo derfor jeg tok bilde av gutta i den), så jeg brukte den, og genseren til guttungen, pluss høstværet, som bakgrunn for fargevalg. Som det vises, har jeg nesten like mange begrynnelser for at jeg har gjort som jeg har gjort her, som jeg ville hatt hvis dette var et design av noe slag. 

Før jeg begynte på NKH, gikk jeg rundt i den villfarelse at det at jeg har drevet med scrapping ville hjelpe meg i studiene. Så feil kan man ta. Man brukte to år på å plukke av meg pyntesyken, som strengt tatt er alfa/omega når man lager LO'er. Det jeg hadde bruk for, som jeg også bruker når jeg scrapper, er form- og fargesansen min. 

Når du scrapper, kan det med fordel se litt ut som bildene er "kasta" på. Det gir det et mer fotoalbumaktig preg. 

Mamma sa en gang at hun syns det er litt lite bilder og litt mye pynt i scrapbooking. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig, men samtidig er verden sånn nå til dags at man kan ta hundre bilder og bruke tre av de, hvis man vil. Så gjør man det, og plukker de aller beste for å sette i albummet. Resten sletter man eller legger på facebook. 

Her er vi ihvertfall litt i designland. Man skal vise fram bildene, men med et litt mer kunstnerisk uttrykk og mer pynt.

Nå kommer vi til Artjournaling. 

En artjournal er en slags dagbok. Men det er litt lettere å vise den fram til andre, enn en vanlig dagbok. Det er ikke nødvendigvis meninga at man skal kunne lese det man eventuelt har skrevet der. Sidene i en artjournal skal være dagbokentries nok.

Nå er vi over i kunstland. Bildene er fremdeles tilstede, det er også pyntinga fra scrapbookinga, men her trenger ikke budskapet å komme fram. Og min lag-på-lag-mentalitet gjør seg gjeldende i det at jeg bryr meg veldig lite om hva som ligger under, når jeg har lyst til å gjøre noe oppå...

Helt i andre enden av skalaen, finner vi "kunst" med dette mener jeg all form for visuell kunst, men i dette tilfellet er det et maleri. Et uferdig et, sådan.

Jeg bestemte meg for å male noe som skulle være inspirert av de samme bildene. Som regel vet jeg ikke hva jeg skal male når jeg begynner, derfor var det allerede ca hundre lag maling der allerede, da jeg bestemte meg for dette prosjektet. Foreløpig har jeg lånt/stjælt den røde ramma, og bestemt meg for at det skal være varme høstfarger. Og at jeg må gå en tur langs kanalen en dag for å skissere trær. Og kanalen. Jeg kunne kanskje egentlig bare vist fram en skisse på hvitt kopipapir, men hva ville vært gøy med det, liksom? 

En regel her på verkstedet, er at de som er på besøk må male noe. Rebekka har vært bortpå dette. Hun har en veldig illustrativ stil med masse shwong, som står i sterk kontrast til det foreløpige rotet jeg har lagd. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Skalaen er som den er, mener jeg. Rart at en sånn bemerkning fra en lærer har ligget i bevisstheten min i to år og gnagd, egentlig.

Helt til slutt må jeg unnskylde det håpløse lyset disse bildene er tatt i. Belysning innendørs klokka tre på ettermiddagen i desember i Norge er ikke det enkleste.

Project for awesome 2015

Min P4A-video for 2015 handler om www.religioustolerance.org.

Jeg syns at alle skal:
1) se videoen min
2) Gå inn på youtube og kommentere (det er der det teller)
3) Komme seg inn på www.religioustolerance.org og gjøre en donasjon, sånn nå før jul.

Her er videoen min. Enn så lenge ligger den ulista, så det er bare de som har linken som kan se den. Fram til klokka seks i kveld, når livestreamen starter.

Vet du ikke hva Project for awesome er, sier du? Det er synd, for det er et storartet prosjekt oss videobloggere og idealister imellom.

Gå inn på projectforawesome.com  og les deg opp. Det er en ordre.

Negativt rom

Negativt rom er fantastisk.
Ikke motsi meg.

Fenomenet oppstår når rommet rundt det man har laget blir en interessant form i seg selv.
Et kult eksempel er denne, hvor du enten ser to profiler, eller en vase.
Eller begge deler


Ved å google "negative space" kan du finne mange andre kule eksempler også.






Jeg har prøvd flere ganger å lage noe som har et interessant negativt rom. Det er ikke enkelt, skal jeg si dere. Det skal veldig mange tilfeldigheter (og veldig god fantasi og gode øyne) til for å fa det til.
Eller...det er enkelt å lage noe som har interessant negativt rom. Det som er vanskelig, er å lage noe som har et negativt rom som ser ut som noe. Og det er det siste som er interessant nå man driver med grafisk design.

Et veldig berømt eksempel er fedex-pila. Jeg ble gjort oppmerksom på den av Karen Kavett i denne videoen.



Artikkelen hun nevner i videoen kan finnes her:http://www.fastcodesign.com/1671067/the-story-behind-the-famous-fedex-logo-and-why-it-works

Her kan du se pila i logoen, i det tilfellet at du ikke gidder å se hele videoen (noe du strengt tatt burde, Karen er kul).

Mønster

Når jeg skal lage et nytt design og føler at jeg står litt fast, starter jeg alltid med å lage et mønster som kan passe. Jeg lager gjerne et mønster som designelement uansett, egentlig.
Dette er mønster jeg lagde mens jeg gikk på NKH. Oppgavene som helhet gikk ikke alltid like bra, men jeg fikk som regel skryt for mønstrene. Og det er jo ikke ikkenoe.















Som det kanskje vises, finnes det flere filosofier i min mønsterlagepraksis. Vi har "skjøten skal ikke vises og mønsteret skal se så kaotisk ut som mulig"-filosofien. Jeg liker ikke mønstre som skal se "tilfeldige" ut, men hvor det er tydelig hvor skjøten er. Da blir jeg faktisk litt sprø. Ikke spør hvorfor. Den andre filosofien er litt strammere. Her kan du godt se skjøten, det kan faktisk være ganske kult.

I tillegg er også "luftigheten" viktig. Når mønsterelementene er tett på hverandre, kan ofte det negative rommet tre fram og bli vel så interessant som det positive. Når elementene er litt mer spredd, blir mønsteret litt "luftigere" og det kan bli lettere å plassere et helt annet element (tekst, for eksempel) oppå mønsteret.

Ved en senere anledning kan det hende jeg finner noen bilder som illustrerer hvorfor jeg blir sprø av mønster med tydelige mønsterelementskjøter.

Arbeidssøkende

Arbeidssøkende er bare en fin måte å si "arbeidsledig" på.
Noe jeg har vært siden jeg leverte eksamen 12. juni. Det er 172 dager siden i dag.
Folk har skrevet lengre og bedre enn det jeg gjør nå om det å være arbeidsledig...unnskyld...arbeidssøkende. Det jeg har å si, er vel helst at man ikke vet hvordan noe er før man har prøvd det selv.
Den første halvannen/to månedene, tenkte jeg at jeg hadde fortjent sommerferie. Noe jeg også hadde. Den siste måneden av skolen var seriøst noe av det tøffere jeg har gjort i mitt liv. Og det sier forsåvidt ikke så lite.
Etter at mannfolket hadde begynt på jobb igjen, og guttungen var tilbake i barnehagen, begynte jeg å kikke rundt etter jobb for alvor. Og da innså jeg hvor naivt det er å tro at man bare skal "finne" en jobb. Jeg har jo også en relativt spesialisert utdanning. Og innad i bransjen vil arbeidsgivere helst ha folk med tyve års erfaring (overdrivelse). Så jeg skriver søknader når det dukker opp noe jeg har kompetanse til å søke på. Det vil si at jeg ikke kan, selv om jeg aldri så mye ville, kan søke på jobb som interaksjonsdesigner, for eksempel.

Så for å holde psyken under kontroll, og for å ha en viss styring på hvilken dag det er i dag, har jeg en timeplan. Jeg skal gå en tur ut på mandag, vanne planter på tirsdag, svømme på onsdag, filme video på torsdag og brette tøy og tørke støv på fredag. Så husker jeg kanskje at det er den dagen jeg vanner planter at guttungen skal på turning.

Og at det finnes andre ting i verden enn Battlestar Galactica og Supernatural.

Jeg er besatt av å dokumentere prosess for tida. Og gif'er er all the rage, så...

A painting - en video

Har gleda meg så innmari til å legge ut denne.!

Blekkspruter og project for awesome

I desember er det klart for en ny runde med project for awesome. Og i år lager jeg til og med en video jeg og. Men det er ikke den eneste måten jeg bidrar på, for i år har jeg også slengt meg på nerdfighterart sin greie med at hvis man føler at man har mer talent enn man har penger, så kan man sende inn 20 av noe man kan lager, som folk kan kjøpe til inntekt for prosjektet. Jeg har lagd disse blekksprutene. De er morsomme å lage, og ikek minst blir de ganske kule, om jeg så må si det selv. Nå har jeg 16 nede, 4 igjen. 

Jeg gleder meg ordentlig til prosjektet i år, altså.

Tanker fra toget

Man blir vant til å stå opp klokka, halv seks for å rekke bussen litt over seks. Man blir vant til å lage matpakke kvelden i forveien (det burde man egentlig gjøre uansett). Man blir til og med vant til å sminke seg på toget. Det er vanskeligere å bli vant til følelsen av plutselig å være i Oslo.

Togturen er ikke det rare. Å finne vindusplass for seg selv på halv sju-toget er somregel enkelt; det er bare å gå langt vekk fra stasjonsbygningen. Vel på toget er det masse å gjøre. Foruten frokost og sminke, skal man også strikke litt, kanskje lese litt, både pensum og annet. Kanskje ligger man litt bak med noe man skulle ha gjort. Da er det fram med A3-blokka og den halvmeterlange linjalen. Da er det ihvertfall ingen som kommer å setter seg vedsidenav en.

Vel fremme i Oslo, skal man bevege seg fra OsloS, opp Karl Johan og til skolen. Det tok meg ikke lang tid å bli like effektiv som alle de andre pendlerne. Fra jetnbanetorget trenger du slett ikke vente på grønt lys. Klokka kvart på åtte er det bare trikken som kjører der uansett, og den skal stoppe der uansett for å slippe på folk. Strømmen av mennesker opp Karl Johan går samme veien som meg her morgen. Ingen samme som ser seg rundt. Vi er alle bare på vei et sted. Men det føles som en folkevandring. De første par ukene så jeg meg rundt. Men det er grenser for hva man kan se så tidlig når det er så kaldt.
Vel fremme på skolen må så godt som alle dører åpnes med nøkkelkort.